I vinter har norske skistjerner tapetsert seierspallen. Nå har to av våre fremste forskere gjort det samme. Som NTNU-ansatte er vi stolte av å være Moser-parets kolleger.
Deres suksess er en inspirasjon for oss og andre unge forskere. Seiersrusen som har dominert ordskiftet rundt nobelprisutdelingen har imidlertid forsterket noen bekymringsfulle tendenser som det er verdt å dvele ved.
Det har vokst frem en akademisk retorikk basert på metaforer fra idrettsverdenen. Ved NTNU dyrkes «spydspisser» og «stjerneforskere». Det søkes toppforskning, som helst bør foregå i «centres of excellence». Det er viktig å «vinne konkurransen», ligge «i front», og å være «internasjonalt ledende». Også som forelesere bør vi være «fremragende stjerneundervisere på toppnivå».
Vi applauderer ambisjonsnivået og det vi tolker som målet: Å levere god forskning og undervisning. Samtidig undres vi om toppidrettsbegrepene er egnet til å beskrive forskningsaktiviteten, eller for å stake ut en fremtidig kurs.
Mosernes egen fortelling om veien til nobelpris er egnet som illustrasjon. De understreker at konkurranse om flest tellekanter er uviktig for forskningskvaliteten. De peker på betydningen av barnepass, og av at deres ansatte er hyggelige mennesker. De deler æren med forskere og rotter som har hjulpet dem frem mot årets pris. Deres fortelling handler om samarbeid, kollektiv innsats og gode hjelpere. Samtidig forteller de om dedikasjon, slit, terping, hardt arbeid og fokus. Litt kjedelig og neppe sexy, men sannsynligvis sant.
Forskning må ikke nødvendigvis beskrives som en ren konkurranseaktivitet. Vi møter daglig konkurransemennesker i laboratorier og på universitetskontorer, men disse kommer til kort uten samarbeidsvilje. Hvorfor ikke fokusere på undringens plass i forskningen i stedet for konkurransen? Eller på samarbeidet? På de små frustrasjonene? På gleden ved å lykkes? Eller på å løse de enorme arbeidsmiljøutfordringene i bransjen? Slike fortellinger krever innsikt i forskningens dynamikk og egenart. Her dyrkes spørsmål formulert i dialog og gjennom samarbeid, men også i kontroverser og strid. Poenget er at forskning er en mangfoldig aktivitet og at et ensidig konkurransefokus blir for banalt.
I tillegg til troen på konkurranse, har lagidrettens hang til kjøp og salg av spillere fått fotfeste i fortellingen om hvordan man skaper fremragende forskningsmiljøer. Internasjonale forskerstjerner skal «hentes» og supertalent skal «lokkes» til Norge. Samtidig blir unge forskere (vi under 40) fortalt om viktigheten av at vi er mobile, fleksible og at vi omfavner midlertidige stillinger og de livsbetingelsene en omflakkende tilværelse krever.
Igjen kan Moserparets historie berike fortellingen. De forteller at de etter endt doktorgrad ble tilbudt midlertidige stillinger i Oslo. Da en av dem fikk tilbud om fast stilling i Trondheim var dette interessant, men det var ikke før begge fikk forhandlet seg til fast ansettelsesforhold at de besluttet å flytte nordover. Moserne har vektlagt viktigheten av stabile rammer for å etablere en solid forskergruppe, og legge vitenskapelige langtidsplaner, men også for familielivet.
Hvis vi skal holde oss til idretten, bør vi huske at Nils Arne Eggens Rosenborg på 1990-tallet dyrket en stabil førsteellever. Når denne æraen er over, stallen byttes ut mellom sesongene, og Champions League kun er en fjern trønderdrøm, er det verd å merke seg at lederne i ballklubben nå søker stabile kontinuitetsbærere. Toppforskning, får vi imidlertid høre, skapes gjennom hyppige yrkesmessige og sosiale oppbrudd.
Når vi er kritiske til at toppidrettsmetaforer gjennomsyrer forskningsbeskrivelsene, handler det om mer enn et ønske om å gi offentligheten en rikere og mer realistisk fremstilling av veiene til god vitenskapelig kvalitet. Fortellingen om konkurranse, midlertidighet og mobilitet som snarveier til toppforskning og stjerneundervisning – excellence – har også fått godt fotfeste blant bevilgende myndigheter og i mange av landets forskningsinstitusjoner. Vi frykter at metaforene skal få stadig større betydning for hvordan forskning og undervisning faktisk organiseres. Vi frykter at kravene om å være «på topp» skal gå på bekostning av mulighetene til å gjennomføre det stabile, nitidige, tidvis kjedelige, og praktiske arbeidet som må leveres daglig om kvaliteten skal bli god.
Forskning og toppidrett kan lære av hverandre, men det er nok klokt å bevege seg ned fra de luftige metaforene. Spydkaster Andreas Thorkildsen har nylig begynt opptreningen etter en hofteoperasjon og mange skadesesonger. På spørsmål om hvorfor han gidder, nevner han OL-medalje i en bisetning. I stedet er det hverdagen og livsstilen han trekker frem som det viktigste. Til Gemini uttalte Edvard Moser: «Jeg tenkte aldri på nobelprisen da jeg var liten, og jeg ville aldri ha fått nobelprisen om målet mitt var å få den. Jeg har hele tiden ønsket å finne ut hvordan hjernen fungerer» (6.12).
Toppidrettsutøveren og forskeren er kanskje likevel ikke så ulike. De luftige metaforene bommer imidlertid på målet.