Det norske statsbudsjettet er blitt en dans der politikere, medier og folk flest danser de samme trinnene om igjen og om igjen.
Klokken 10 offentliggjorde regjeringen de delene avstatsbudsjettet som ikke allerede er lekket i nøye planlagte og regissertedoser. De kommende dagene er et forutsigbart løp, der mye av koreografien er desamme som tidligere år: Til nå har regjeringen selv hatt full kontroll pålekkasjene.
Utover dagen i dag vil vi se enda flere godt forberedtepresentasjoner av budsjettets enkeltheter, presentert av stolte statsråder. Deførste timene stiller mediene villig opp og formidler videre. Senere, dels ikveld og mest i morgen, får nyhetene om statsbudsjettet for 2013 en noe annentone. Da kommer etter hvert de kritiske røstene og blikkene mer til syne. Detskjer når kommentatorer i media og opposisjonen har satt seg inn i enkeltheter.Kritikken øker når ulike interessegrupper oppdager at deres del avbudsjettspillet enten er vinnere eller tapere. De jubler eller de raser. Igjenstiller vi i media med notatblokk, opptaksutstyr og kameraer.
Slik går et par-tre døgn hvert år i lille Norge, og detgjentar seg hvert år. Det som også er repeterende, er at det som er smått blirgjort til noe stort, og det som er stort blir gjort til noe smått, ja nestenusynlig.
Smått blir stort: De utallige budsjettlekkasjene, i år flereenn noen gang, har som poeng at regjeringen ønsker å få oppmerksomhet og entusiasmefor selv de minste små millionbevilgninger. Selv vår godlynte finansminister gai dag tidlig uttrykk for sitt mishag med omfanget av lekkasjene. Ogsåstatsministeren lekker som en sil. I går lot han like godt Dagsrevyen være medinn på Statsministerens kontor til de siste forberedelsene avbudsjettpresentasjonen. Stortinget, som skal gjøre vedtak om det regjeringenforeslår, er snart sist i informasjonsstrømmen. Resten av dagen vil departementeneskommunikasjonsavdelinger sørge for at media blir oppmerksom på enda flere småog nesten små gladsaker som drypper ut av regjeringens overrislingsanlegg.
Stort blir smått: I denne budsjettdansen er det også slik atde store linjene forsvinner. Regjeringen underkommuniserer Norges unikeposisjon i verdensøkonomien. Statsrådene er opptatt av å formidle sine godenyheter. Men sannheten er at det er nok penger til alle gode formål. Alle får. Detnorske statsbudsjettet er fritt for stramme prioriteringer, slik det er i alleandre land.
Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) innledet riktignokfinanstalen på Stortinget med å minne om de 25 millioner arbeidsledige iEuropa. Ære være han for det. Men dette perspektivet vil ikke akkurat pregeresten av diskusjonen om statsbudsjettet. Selv om tallene er store – statensutgifter neste år blir 1065 milliarder kroner – er likevel veldig mye i dennorske budsjettdiskusjonen nokså smått.
Det er kanskje uunngåelig at det blir slik? I et land derdet er nok til alle gode formål, og staten har mange hundre milliarder kroner ioverskudd, der måles rettferdighet med nanometer.