«Make room for personality», står det på vinduet til en av Oslos fasjonable møbelbutikker. Du vet, en butikk av den typen der du tidligere ville fått noe som ikke var i hvermannsens hjem. Det skal ikke mer til enn et lite blikk inn det blankpolerte glasset, før bløffen er avslørt. For her er det ikke snakk om personlighet, langt derifra. Men kanskje mer om møbler til et hjem helt på det jevne.

For hvem har vel ikke en dansk designlampe hengende over spisebordet nå om dagen? Og skulle en av Arne Jacobsens ikoniske stoler stå i en av stuene du besøker, så er det ikke sikkert du lenger kommer på å nevne noe for vertskapet. Eksklusiv design er overalt, i tusenvis av stuer med rene linjer og hvite flater over det ganske land.

Jeg sitter på kafé på beste vestkant i hovedstaden. Mottakeren av mine observasjoner er en venninne, også hun med høy utdannelse og en relativt godt betalt jobb. Hun nikker. Det er masseproduksjon som gjør design upersonlig. For nå har middelklassen råd til å skaffe seg trendy hagemøbler, kjøpt på impuls en lørdags formiddag, hvis det er det de ønsker.

Tidligere tankestreif: H vem gidder å bry seg om andres barn?

Ja, sier jeg, det er ikke bare hjemmene som er blitt upersonlige. Tenk på feriene folk legger ut på nå om dagen. For arbeiderklassens opprykk til øvre dekk er synlig på flere vis. Heller ikke her er det mye originalitet å spore. Jeg tenker på den nye harryturen, cruiseturisme, eller skal jeg si danskebåt glitter? I svære doninger, med gigantiske badeland og shoppinggater med luksusbutikker, seiler de rundt. Her skal det shoppes på bølgene blå. Det dufter tung parfyme i korridorene, mens tonnevis av kloakk sprutes ut i Middelhavet. Lottomillionærer skiller seg kanskje ikke ut fra andre nyrike likevel?

Vi går forbi Theatercaféen, der Ari Behn deklamerte at han og vennene var den nye vinen. I sosiale medier diskuteres det fra tid til annen hva han egentlig mente med den nye vinen?

De lærde mener uttrykket stammer fra Matteus-evangeliet: «Man fyller heller ikke ny vin i gamle skinnsekker. For da revner sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, man fyller ny vin i nye skinnsekker, da blir begge deler bevart». Eller det nye er ødeleggende for det gamle, fordi det gamle ikke vil forstå det nye. Ari og hans fremadstormende venner ville bringe nye tankesett inn i kunsten.

Det er kanskje på tide at den «nye vinen», i betydning den nye middelklassen, begynner å finne sine egne kulturuttrykk? Mange er på leting. For hvor finner vi den nye kreativiteten i en tilværelse der vi alle stort sett er fri for de store bekymringene?

Originalitet kan ikke lenger kjøpes for penger, sier min venninne. Ja, sier jeg, bare tenk på serviseserien Valmuen, norsk klassisk design fra 1960-tallet. Nå står det boller og kopper i alle butikkvinduer, og det som verre er, i alle hjem. Det nikkes: I Norge går god design av moten, det er kun et symbol på en trend, på samme måte som en ny jakke. Vi ser ikke den varige kvaliteten. I andre land kalles det klassisk.

Neste møbel skal kjøpes på bruktbutikk, for middelklassen er blitt for «harry», tenker jeg. Det er de lenger nede på den sosiale stigen som står for originalitet.