75 år gamle Ian Hunter sier at han ikke husker stort fra alle de stedene han har spilt gjennom mange tiår. Men Trondheim har han et forhold til.

– Det var fantastisk å opptre sammen med Trondheimsolistene, og det skal bli fint å møte Bjørn Nessjø igjen. Jeg har hørt snakk om at han kommer på konserten, sier Hunter, som dagen etter sin opptreden i Trondheim holder intimkonsert i Storstuu Winsnes på Singsås.

Hunter arbeidet i en periode tett sammen med produsent og manager Nessjø. Det resulterte blant annet i albumet «Strings Attached» sammen med Trondheimsolistene i 2002.

Dette samarbeidet har Hunter tidligere beskrevet som et høydepunkt i karrieren. Det sier ikke lite, siden Hunter også har jobbet sammen med David Bowie og en rekke andre av rockens storheter.

Skifter repertoar

Denne gangen kommer han til Trondheim sammen med The Rant Band. 75-åringen gir seg ikke. Han er ute på en lengre høstturné fra USA via hjemlandet Storbritannia, Europa og Skandinavia før de skal tilbake til USA og ender opp i Tokyo i januar.

– Å turnere holder meg på tå hev. Vi skifter repertoar hver kveld, avhengig av hva slags sted vi spiller på. I mindre saler blir det flere ballader. På større steder blir det mer rock, forteller Hunter.

Tidligere på turneen har han spilt sanger fra hele karrieren, som startet for alvor med Mott The Hoople tidlig på 1970-tallet. Hunter slipper ikke unna «All The Young Dudes», som var bandets aller største hit. «Once Bitten, Twice Shy», «Irene Wilde» og nyere sanger fra Hunters lange solokarriere står også på repertoaret.

Omgitt av dumhet

– Hva synes du om å fortsette å turnere etter så mange år?

– Det er fælt å reise. På hoteller og flyplasser er jeg omgitt av massiv dumhet. Jeg møter folk i dress som later som om de kan alt, men som ikke har peiling på noe. Jeg tror folk er dummere enn før. Når jeg går på supermarkedet, klarer de ikke å gi meg tilbake riktig mengde vekslepenger. På skolene i USA lærer ikke barna å skrive korrekt lenger. Men jeg har humoristisk sans, så jeg klarer meg. Og jeg kan jo ikke sitte hjemme.

Selv om Hunter plages av dumheten som omgir han, synes han fortsatt det er storveis å spille konserter.

– Jeg trenger ikke turnere for pengenes skyld. Men det er jo det jeg er ment å gjøre, og vi fortsetter så lenge folk vil høre oss. På mange måter trives jeg bedre nå enn da vi hadde aller størst suksess på 70-tallet. Det er bedre å spille i andre eller første divisjon enn i eliteserien. I eliteserien må du ofre altfor mye. Jeg holder fortsatt med Shrewsbury. De spiller i andredivisjon og gjør det bra i år, sier Ian Hunter om laget i byen der han hovedsakelig vokste opp.

Tomt liv på toppen

Han har et ambivalent forhold til suksess og forteller om da han og Mott The Hoople spilte for 20 000 publikummere i Philadelphia i 1973 eller -74 uten at lydanlegget fungerte.

– Alle vil jo gjerne gjøre stor suksess. Vi gjorde det, og jeg var på toppen en kort periode. Da oppdaget jeg at det var ingenting der. Det var en svært skuffende tilværelse. Folk med masse millioner bor dessuten i fæle hus, og de har fæle kjøkken. Jeg vil ikke være en av dem, sier Ian Hunter.