Nei, jeg snakker ikke om at oljemilliardene har gjort oss så rike at vi vil ha mer, mer, mer og aldri blir fornøyd. Nei, jeg tenker ikke på alle som aldri blir pene nok, spreke nok, slanke nok eller populære nok, ikke på dem som så gjerne vil bli sett og som aldri synes at de blir sett av mange nok.

Jeg snakker om en uro som enkelte av oss ikke blir kvitt, om vi er aldri så etablerte, om vi har det aldri så bra, en uro vi ikke helt klarer å sette ord på, men som ligger der og murrer og som av og til sparker oss i baken slik at vi må finne på noe, en uro som er en pest og en plage, men også en velsignelse.

Temaet dukket opp da jeg snakket med en kar her om dagen.

- Jeg har vært lykkelig gift i 15 år og har all grunn til å være fornøyd. Men jeg har fortsatt god kontakt med 25-åringen i meg selv, med den ensomme, kjærlighetslengtende unge mannen som alltid er på vei mot noe annet. At jeg har kommet fram og kan slå meg til ro, er en rar tanke for meg.

Han jeg snakket med, er godt over femti år. Han har suksess med det han aller helst vil holde på med, han er sympatisk, blid og virker harmonisk, bortsett fra at han ofte går med hatt.

Samtalen var interessant, men plutselig kikket jeg ut vinduet og mistet konsentrasjonen. Jeg hadde mye å gjøre, jeg kunne ikke sitte og prate stort lenger, for flere avtaler ventet, selv om sola skinte og det var en fredelig dag midt i høstferien og jeg helst burde sittet med en kopp kaffe på Storheia og sett meg rundt i fred og ro.

Jeg kikket på klokka og lurte på om bestefedrene mine også hadde det slik, om uroen ligger i genene, om den går i arv, eller om den er noe som livssituasjonen vår prakker på oss. Den ene bestefaren min var jernbanemann, den andre var gruvearbeider, og de kunne nok ikke sitte på Storheia til stadighet, de heller. Også de hadde plassert seg selv i en situasjon der de måtte stå tidlig opp om morran, passe klokka, tjene penger og komme seg hjem til middag, selv om de ikke laget den selv. Men de slapp å kjøre ungene på trening, de slapp å ha dårlig samvittighet om de ikke trente selv.

- I can’t get no satisfaction, sang Mick Jagger allerede for over femti år siden. Uroen er ikke ny.

Tippoldefedrene mine, da, de hadde antakelig en harmonisk ro i livet sitt. Jeg vet ingenting om dem, jeg er ikke så gammel at jeg driver med slektsgranskning. Men kanskje de var bønder som levde i pakt med naturen og tenkte i bibelske vendinger at det er en tid for alt, en tid for å så, en tid for å høste. Det du ikke får gjort i dag, kan du like gjerne gjøre i morgen.

Kanskje jeg burde vært tippoldefar. Kanskje hadde jeg vært mer tilfreds da. Eller kanskje jeg hadde kjedet vettet av meg, for uroen som dukker opp, utilfredsheten, fyller livet med action. Fred er ikke nødvendigvis det beste.