Da Agnar Myklebust ble født 8. august 1915, begynte kirkeklokkene fra Lademoen å kime i samme øyeblikk som barnet rekkes til mora og hun hører guttens første, spede skrik.
En premiegutt! hvisket jordmora til barnets mor.
Og barnet skal seinere legge til: Hvis det er noen i denne verden som forstår seg på en førstehåndsvurdering av et nyfødt barn, må det være en erfaren jordmor! Slik begynte historien om Agnar Mykle. «Jeg kom til verden som en kongesønn», skriver den aldrende, isolerte og sykelig selvopptatte dikter i et av sine mange etterlatte brev, som har blitt utgitt posthumt etter hans død i 1994. Før den tid lå det lenge et slør av mystikk over den legendariske forfatteren av «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin». Rettssaken mot ham i 1957 skal ha gått hardt inn på ham, og i flere tiår unngikk han offentlighetens søkelys. Han nektet å la seg fotografere, nektet gjenutgivelser av egne tekster, og det var få spor etter ham blant de tekstene som ble lest i skolen. Man visste at han skrev. Men hva han skrev, visste ingen.
Det bildet som har kommet fram av Mykle i ettertid, ikke minst gjennom Anders Hegers store biografi fra 1999, viser en mann som blir stadig mer oppslukt av sitt eget grandiose selvbilde, og som er så avhengig av å skrive sitt liv at han hensynsløst utleverer de mest intime sider ved sine nærmeste. Hans behandling av kona Toril er så grotesk at det er umulig å tillegge dette en rent historisk interesse. Utleveringa er så avgjørende for ham at den er en uomgjengelig side ved hans forfatterskap. Når han nektes denne muligheten, imploderer både forfatteren og hans litterære univers.
You can’t go home again. Med tittelen på den posthumt utgitte romanen av sitt store litterære forbilde Thomas Wolfe fra 1940 åpner historien om Agnar Mykles alter ego, Ask Burlefot. Tittelen henspiller på umuligheten av å vekke ungdommens minner til live med samme intensitet som i øyeblikket de ble skapt. Allikevel blir det både Wolfes og Mykles litterære prosjekt å gjøre nettopp det. Mot slutten av «Lasso rundt fru Luna», i den vakre scenen hvor Asks døde bror Balder viser seg for ham på nattoget, forsøker han å høre hva den døde broren forteller ham: «Tal høyere, bror, å tal høyere, hva var det du sa? Er resten av reisen å vende tilbake?»
Mange vil mene at Agnar Mykle lyktes med sitt litterære prosjekt i de to romanene om Ask Burlefot. I Ask møter vi det sterkt subjektive formfullendt rammet inn i tredjeperson. Tvil, usikkerhet og selv nederlag løftes opp til noe vakkert og allmenngyldig. Som i «Sangen om den røde rubin», når Ask står foran sin store kjærlighet, og ikke får seg til å ta det avgjørende skrittet:
«Og en gang skal hver eneste mann på jord erkjenne, at det var i ungdommen han kunne gjort alt, men ikke gjorde det. Engang skal han erkjenne den bitreste av alle sannheter: at livet ikke kan leves om igjen; at ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke».
Asks reise er et opprør mot skam, selvfornektelse, smålåtenhet og alt det som gjør livet styggere enn det behøver å være. «Barndommen hadde merket ham: Dypt i sjelen bar han på et hat mot salt torsk og fattigdom, og på en dyp respekt for synden». Men om det er synden som ga forfatteren oppmerksomhet i samtida, er det først og fremst gleden over livet, og forakten for alt som sverter det, som står sentralt hos Mykle.
En av de mest kjente scenene i Mykles forfatterskap, er den legendariske scenen med osten: Under et sykebesøk i Finnmark ser Ask en «asjett hvorpå det lå en urørt skive brød med brun ost». Denne urørte skiva, ved siden av pasientens seng, beskjedent påsmurt med et tynt flak av ei osteskive, utløser en flere sider lang harang mot det gnitne, fattigslige og kjærlighetsløse, fylt av «et voldsomt raseri, en rødglødende opphisselse, over å se det vidunderlige liv så svikaktig skjendet». Ask veit at om han selv en gang skulle komme så lavt «at han bare hadde en eneste krone igjen til seg selv, sin eventuelle hustru og sine tolv uthungrede barn, så skulle han ikke kjøpe et stort stykke billig ost og spikke det ut til dem ved hjelp av en ostehøvel. Han skulle kjøpe en snei av den beste ost som var å oppdrive, han skulle kutte den opp i terninger så store som fyrstikkesker, og han skulle dele ut med raus og varm hånd. Etterpå skulle de dø. Men de skulle dø med minnet om at det siste de åt, var en god og tykk ostebete. En god, kjærlig, og tykk ostebete».
Dette er Ask Burlefot, slik han viser oss hvordan livet bør være. Død, underslag og tyveri er alltid å foretrekke framfor å gjøre livet stygt og kjærlighetsløst.
Agnar Mykle holdt fast på den samme gløden og henrykkelsen i det han skrev på sine eldre dager. Men det er som om han ble innhentet av sin egen reise. Det er ikke lenger Ask Burlefot vi møter i de posthumt utgitte tekstene, men Agnar Mykle, som forsøker å finne tilbake til seg selv. Hundre år etter Mykles fødsel er det – både for vår og for Mykles del – først og fremst Ask Burlefot vi skal huske. Ask er det unge mennesket som står ved begynnelsen av livet, på hurtigrutekaia på Brattøra, med alle sine lengsler, sin tvil og sin ukuelige optimisme på hva livet har å by på, og som vi alle kan kjenne oss igjen i. Men vi skal ikke glemme Agnar Mykle heller.
Les mer om
Agnar Mykle
i UkeAdressa