«13 Hours» skildrer hendelser tilknyttet en amerikansk utenriksstasjon i Libya i kjølvannet av den arabiske våren. Året er 2012, tilstanden i området er kaotisk og stemningen er amper. En amerikansk ambassadør skal passes på av en gruppe på seks innleide elitesoldater, en gjeng bråkjekke hipsterskjeggiser med søte barn og hormonelle koner der hjemme.
De seks er egentlig lite engasjerte i forholdene som sådan, men havner likevel snart i sentrum for begivenhetene, etter innledende knuffing med lokale opprørere. Dramaet eskalerer til uante høyder og filmen kverner i vei med et massivt trykk.
Elitesoldatene nyter i utgangspunktet liten respekt, men får sin sjanse til å være helter og forsvare USAs ære. Her er mange rutinert fremstilte actionscener, men ellers mye kjedelig militærsjargong og litt for mange skjeggiser å holde styr på. Aller mest handler det om ulike alfahanner som kjekler om dominans og utveksler dølle one-linere, mens en overgripende forvirring råder.
Det er usikkerhet om hvem motstanderne er og også hva amerikanerne i det hele tatt egentlig bedriver i Libya. Stemningen av tilfeldig meningsløshet når et metningspunkt ganske fort, og selv om filmen er basert på en sann historie er ikke det i seg selv noe kvalitetsstempel. Følelsen av en viss realisme glipper tidlig, og en amerikansk ovenfra og ned-holdning gjennomsyrer det hele, i tillegg til mye illevarslende perkusjon. Her er selvsagt også en alvorsstemt blondine å skule på i utrengsmål.
Historien er så proamerikansk og ensidig fremstilt at det blir mer enn klamt, og etter hvert blir det såpass drøyt at filmen helt slutter å engasjere. Libya blir bare et actionfylt bakteppe for demonstrativt karslig oppførsel, noe som knapt nok fenger selv i kortere intervaller.
