Ja visst er det et ubehagelig syn: Sammenkrøpne skikkelser langs Nordre gate, med et pappkrus foran seg.
De provoserer oss. Med sine tomme kaffekopper, sine bedende blikk fra papplaten de sitter på, sine dårlige klær mot kulden, sine plakater der det står at de er sultne, de fryser og har mange barn hjemme.
Gamle damer synes det er skummelt å passere dem. Mange steder tar eldre mennesker drosje selv på korte strekninger fordi de ikke vil gå forbi tiggerne i gaten. Noen er mer pågående enn andre og følger etter folk. Men som regel sitter de helt stille på plassen sin.
I det rike Norge er det ubehagelig å bli minnet om at fattigdommen eksisterer, like utenfor døra vår. Vi har fått en del av Europas elendighet midt i synet. Det vil mange ha seg frabedt. 95 prosent av de over 7000 som har vært inne på spørreundersøkelsen til adressa.no, sier at tigging må forbys.
Trondheimspolitikerne er også på glid i retning av et lovforbud mot tigging. De har prøvd alt, ifølge kommunalråd John Stene (Ap). Men det nytter ikke. Problemet forsvinner ikke.
Trondheim har lagt seg på en human linje overfor tiggerne i byen. De har innført meldeplikt for alle som er her, de har fått et lovlig sted å oppholde seg, de får komme inn til Frelsesarmeen og få mat og dusj, og inn i Vår Frue kirke for å søke ly mot kulden.
Den humane tilnærmingen har virket mot det som har vært hensikten, selv om politikerne sier noe annet: Å bli kvitt dem. Få dem vekk. I stedet kommer det bare flere, 30 nye tiggere bare til Trondheim i vinter, og nå er det snart vår. Da blomstrer alltid tiggedebatten opp igjen. Også Høyre og Fremskrittspartiet er stemt for et lovforbud.
Med et forbud blir det kriminelt å tigge. Slik det var i den tiden den gamle løsgjengerloven gjaldt. Den tilhørte en lite ærerik periode i vår sosialhistorie. Synlig fattigdom og rus i gatene ble behandlet som et renovasjonsproblem. Det er et fenomen vi ikke skal ønske oss tilbake. Et forbud mot tigging vil også ramme våre egne fattige, ofte folk med rusproblemer, som ber om en slant på gata.
Fattigdom kan ikke forbys ved lov. Heller ikke den fattigdommen som kommer utenfra. Skal vi «beskytte» oss mot tiggere, må vi stenge grensene. Det er helt usannsynlig.
Hva skal vi så gjøre? Tiggere som begår kriminalitet, må utvises. De som er plagsomt pågående, kan vi melde til politiet. Påstander om menneskehandel og organisert kriminalitet må etterforskes og påtales. Så kan våre politikere prøve å påvirke myndighetene i tiggerens hjemland om å hjelpe dem der de bor. Det vil ta tid. Tigging løser ikke noe fattigdomsproblem.
Tiggere kommer ikke til Trondheim for å få seg en gratis dusj. Vi vet at mange kommer for å drive med kriminalitet. Men vi må evne å tro at mange også kommer fordi de håper at velstående nordmenn kan avstå noen slanter som hjelp i kampen for å overleve.
Vi bør kunne tåle det, i alle fall så lenge de ikke plager noen. Tiggedebatten forteller at Norge ikke er blitt et mer tolerant og åpent samfunn.