Ungdomsbøker i båsen som i USA kalles «Young Adult», har gitt grunnlag for noen av de største kinosuksessene de siste åra. «The Fault In Our Stars» etter John Greens bok med samme navn hadde premiere i USA sist helg, med konkurranse fra Tom Cruises nye actionfilm «Edge of Tomorrow».
Josh Boones romantiske drama om ungdom med kreft trakk nesten dobbelt så mange til kino som Cruise & co åpningshelga. Det sier litt om Tom Cruises posisjon, men vel så mye at dette er rett film til rett tid. Europeere med enda mer angst for S-ordet (sentimental) enn K-ordet (kreft) vil finne en del å ironisere over, men filmen får til en god del av det den prøver på.
Jeg har ikke lest boka, som kom på norsk i fjor med tittelen «Faen ta skjebnen». Filmen klarer på relativt raffinert vis å trykke på de såre knappene med et skjevt smil og en viss frekkhet. Relativt raffinert i denne sammenheng, til amerikansk kreft-drama å være. De som har sett «Dying Young» med Julia Roberts, vil skjønne hva jeg mener.
Filmens fremste kvaliteter skapes av de to unge hovedpersonene, fint spilt av Shailene Woodley og Ansel Elgort, i møte med den bittersøte tonen som gir historien mye av dens særpreg. To tenåringer møtes i samtalegruppe for kreftpasienter, med morbid humor som første gnist.
På den ene siden ironiserer filmen litt over historier og filmer som dette, som den 16-årige fortelleren mener maler sterke følelser, gjerne med Peter Gabriel på lydsiden. Samtidig bygger filmen opp mot sterkt ladet finale, til noe som låter omtrent som Peter Gabriel på lydsiden.
Den smarte, ironiske twisten dempes etter hvert, i en historie som kretser innom litteratur, Amsterdam, «Anne Franks dagbok» og skuffende forbilder. De voksne rollene fungerer langt dårligere enn ungdommene, i en relativt solid amerikansk, litt eldre parallell til «Kule kidz gråter ikke».