Anna er hovedpersonen i Emanuelsens nye roman, «Anna og kjærligheten». Adresseavisens anmelder gir terningkast seks til fortellingen og beskriver den som en litterær maktdemonstrasjon. Han sammenlikner Anna med flere sentrale kvinnelige hovedpersoner i norsk skjønnlitteratur.
Emanuelsen (33) vet ingenting om terningkastet når vi møter ham i Trondheim, byen der han studerte på begynnelsen av 2000-tallet og arbeidet som sommervikar og frilanser i Adresseavisen. Han er mer opptatt av å forklare hvordan det er mulig å dikte fram et liv som er så forskjellig fra hans eget.
Mennesker har mye til felles
- Jeg er nysgjerrig på andre mennesker, på hvordan de finner mening i livet og hvordan de takler vanskelighetene som oppstår i de fleste liv. Jeg velger også å tro at vi mennesker har mye til felles, uavhengig av kjønn og alder og til tross for at vi kan leve svært forskjellige liv, sier han.
Emanuelsen har tidligere arbeidet som litterær konsulent og forlagsredaktør og har vært rådgiver i Leger uten grenser. Han kommer opprinnelig fra Tromøya ved Arendal. Nå er han småbarnsfar og er bosatt i Oslo. «Anna og kjærligheten» er hans fjerde bok.
Hovedpersonen hans har passert seksti år. Hun er jordmor på ei fødestue som sliter med trusler om nedskjæringer. Som ung kvinne mistet hun en sønn kort tid etter fødselen. Samtidig fant hun den store, lidenskapelige kjærligheten hos en annen kvinne – mens hun levde i et harmonisk ekteskap.
Felles verdier
- Mannlige forfattere i trettiårene skriver ofte om menn i trettiårene. Du skriver om en kvinne som er nesten dobbelt så gammel som deg selv. Hvordan oppsto historien?
- Det begynte med at jeg skrev en historie som lå mye nærmere mitt eget liv. Jeg ble far, og som mange foreldre ble jeg redd for at det plutselig skulle skje noe grusomt. Da dattera vår første gang sov ei hel natt uten at vi foreldrene våknet, ble jeg urolig og redd for at noe kunne ha skjedd. Det var mens jeg skrev en historie med dette utgangspunktet at Annas stemme dukket opp. Jeg måtte gi henne en livshistorie, og dermed ble historien en helt annen. Jeg oppdaget underveis at selv om livet hennes er helt annerledes enn mitt, står hun ikke så fjernt fra meg. Vi har mange av de samme verdiene.
- Hvilke verdier?
- Hun vil gjerne leve et anstendig liv, til tross for ulykker og redsler som oppstår. Og hun gjør det gjennom sine handlinger, ved å være til stede for andre. Som helsearbeider lever hun dessuten et liv der mye står på spill.
Hyllest til helsearbeiderne
Emanuelsen forteller at hennes egen mor er sykepleier. Dermed har han sett helsearbeidernes hverdag på nært hold.
- Jeg både likte og mislikte jobben til mamma da jeg vokste opp. Hun måtte på jobb til rett tid og kunne aldri koste på seg fleksitid. Folk i slike yrker lever med store kostnader, både økonomisk og overfor familien.
- Er romanen en hyllest til helsearbeiderne?
- Jeg har ikke tenkt slik på det, men svaret er ja. Anna er i hvert fall en heltinne for meg, selv om hun også har dårligere sider og gjør valg som kan være vanskelige å forstå.
Mye kjærlighet å gi
- Som at hun går inn i et hemmelig, lidenskapelig kjærlighetsforhold til en annen kvinne som også er gift og som er mor til et spedbarn?
- Anna har mye kjærlighet å gi. Derfor har boka også den tittelen den har. Jeg håper romanen tar kjærligheten på alvor. Kjærligheten, som så ofte blir behandlet i populærkulturen, kan være vanskelig å skrive om. Men jeg mener skjønnlitteraturen også kan handle om de store følelsene, om kjærlighet, hat og sjalusi, at vi kan fortelle historier om slike temaer om og om igjen, så lenge vi skriver helt ærlig om det. Jeg velger å tro at det som finnes i mitt hode og i mitt følelsesliv, også finnes hos andre.
Birger Emanuelsen fikk for to år siden Ungdommens litteraturpris for romanen «Fra jorden roper blodet». Der er hovedpersonen, Tallak, en mann godt opp i sekstiårene.
Vi forstår hverandre bedre
- Jeg trodde jeg hadde skrevet ei gammeldags bok, men mange av de unge leserne sa at de kjente seg godt igjen i den voksne mannens tanker og liv. Gjenkjennelse oppstår ikke fordi man ser seg selv på sidene i ei bok, men fordi man som leser kan se andre mennesker Bøker kan bidra til at vi forstår andre bedre.
I «Anna og kjærligheten» er det en 61 år gammel jordmor med mangfoldige erfaringer vi lærer å kjenne.