Basert på en sann historie fra slutten av 1800-tallet, kan «Historien om Marie» fortone seg litt som filmene og historiene om barn som blir funnet etterlatt i skogen, etter å ha vokst opp sammen dyr, som for eksempel François Truffauts «Ulvegutten».
«Historien om Marie» er også en historie som kan sees som en film å «sivilisere» et barn, som i starten av historien fortoner seg som et vilt dyr. Forskjellen er at det her er den døvblinde jentas foreldre som med sorg ser seg nødt til å overlate sitt barn til et kloster, med håp om at nonnene kan gi henne et bedre liv.
Visuelt er det få ting som gjør seg bedre på film enn nonner. Regissør Jean-Pierre Ameris ser ut til å være klar over det, og forteller en sterk og gripende historie solid og effektivt. Det kan innvendes at det blir noe litt skjematisk over dannelseshistorien, men forholdet mellom nonnen som prøver å lære Marie å uttrykke seg og den «umulige» jenta er fint skildret og filmens store beholdning.
Isabelle Carré og Ariana Rivoire er svært gode som lærer og elev i en film som spiller godt på dynamikken mellom det fortvilte ved å ikke nå fram til et menneske og det oppløftende ved å lykkes. «Historien om Marie» er på flere måter en gammeldags film, men som sådan en ganske god en.
