Hvor mange har vel ikke klaga sin nød som barn, til foreldre som tok oss med på tur i Bymarka? Enten målet var Elgsethytta, Kvistingen eller helt oppe på Storheia, måtte vi lirkes og lokkes med for å ta noen stavtak til. For som liten var Bymarka stor!

Det var først da jeg flytta fra Trondheim jeg skjønte hvor lita Bymarka egentlig er. Mitt møte med Oslomarka ble et endeløst møte av gran på gran, mil etter mil. Det tar flere dager å komme seg gjennom Oslomarka, Bymarka kan du tråle på kryss og tvers en god vinterdag. Allikevel, den er byens stolthet. Det er lite som har unngått Gråkallens årvåkne syn de litt over tusen år byen har eksistert.

Markagrensa, den røde strek har i mange år vært stridstema i Trondheim, skogsdriften likeså. Med opprettelse av verneområder hvor vi finner spesielt verdifull natur og enighet om hvor grensene for byggevirksomhet skulle gå trodde vi at de tidene var forbi. Så går bystyrets flertall inn for et større vinteranlegg ved Gråkallen, midt i hjertet av Bymarka. Anlegget blir et stort inngrep i ei flis av ei bymark.

Vinterparken ved Gråkallen skal sikre skigleden til tusenvis av barn og unge sies det. Her garanteres det godt skiføre. At det knapt var skiføre i Bymarka i fjor vinter, og at de kommende årene vil gi mindre og dårligere skiføre, bekymrer hverken kommunen eller de som står bak Vinterparken.

Sist fredag kunne nemlig Adresseavisen fortelle oss at Trondheim kommune gir snøgaranti til byens innbyggere. November i år skal gå inn i historiebøkene som den siste snøløse november. Neste år lover kommunen å ha snøen på plass i Granåsen, senest 15. november. Tøft å utlove en slik garanti med de værmeldingene vi har fått servert for årene framover tenkte jeg, før det slo meg at det selvsagt ikke var værgudene som skulle sørge for snøen. Kommer ikke villsnøen, temmer nok kommunen noe snø til oss.

Med Gråkallen Vinterpark kommer kommunen sikkert til å utvide sin snøgaranti. Tamsnøen skal være på plass flere steder i marka. Og siden det ligger an til å bli for varmt ute i november/ desember i årene framover, tar kommunen høyde for at snøen også må lagres i haller som kjøler den ned.

Klimaendringene skyldes vårt høye forbruk av fossil energi, og vårt høye energiforbruk generelt. Måten vi møter klimaendringene på her, gir økt energiforbruk. Det kan sikkert diskuteres akkurat hvor mange kilowatt snøkanonene bruker og at ny teknologi vil redusere dette forbruket. Men, vi kommer ikke bort fra at tamsnøen alltid vil koste mer energi enn villsnøen. Og hvis årsaken til at villsnøen forsvinner er vårt allerede høye energiforbruk, hvordan skal vi klare å få den tilbake med å bruke enda mer?

Bymarka er et frimerke. Men den er et frimerke med store variasjoner. Her er det tett skog og åpne vidder. Her er det vann og myrer, et yrende dyreliv, ja sjøl en jerv har funnet seg et sted her. Bymarka byr med sine 83 kvadratkilometer på en langt større bredde i naturopplevelsene enn den 20 ganger større Oslomarka. Og det paradoksale er at sjøl om det er mer å ta av i Oslomarka, har den fått et langt bedre vern enn Bymarka har. Den har sin egen Markalov.

Bit for bygger vi ned våre naturområder. Hver enkelt nedbygging er kanskje liten, særlig om den var den eneste. Men, denne nedbygginga er i sum den største trusselen mot mangfoldet av planter og dyr i naturen som vi er så tvingende avhengig av. Nedbygginga av naturområdene, som i Bymarka, fører kanskje til at vi en dag får unger som etter turen sier: Va det itj længer?