Fire eller seks drept i London under terrorangrep. Ekstrasendinger på NRK og TV2! Nært nok! 276 mennesker blåst i lufta på et torg i Mogadishu, og Dagsrevyens folk manglet nesten innlevelse i formidlingen av det. For langt unna oss?
Jeg vil også være alfahann
Hva er det som opptar oss med Mannen? Altså fjellet i Rauma som sprekker mer og mer og angivelig snart skal rase. Er det underholdning eller frykt, eller begge deler?
Er det mangel på annet drama rundt oss, som gjør at vi er så opptatt av den? Jeg forstår godt at situasjonen er dramatisk (for noen få), men det er også relativt dramatisk hvis noen virkelig sitter og ser på direktesendinger på nettet i påvente av et ras.
The Guardian, og flere utenlandske medier skrev i fasinasjon om det norske TV-konseptet «Reinflytting minutt for minutt». Et 168 timers direktesendt program om, ja, reinflytting. På et tidspunkt skal det ha vært lite bevegelse i flokken og reineieren Hætta ble ifølge The Guardian sitert; We are waiting for the lead feemale to make a move».
En av NRKs produsenter kunne fortelle at dette var unikt TV. Ikke det at nordmenn var spesielt sedat anlagt, – men det var en etterlengtet mulighet til å føle en tilstedeværelse i tid og rom.
I forrige uke ville man slite med å finne en mer aktuell samfunnsdebatt enn Siv Jensens kostyme på en fest og hvor støtende den var, eller «Tesla-avgiften».
LES OGSÅ: Åpent brev til bløte trafikanter
Jeg skal ikke ta stilling til noen av dem, men sier det ikke noe om debattantenes sneverhet og mediene som er talerør for dette? Statsbudsjettet kom nettopp. I det store og hele forvaltes det av et politisk uavhengig embetsverk.
Politikernes flikking av småsummer hit og dit, avhengig av hvem som sitter ved makten, velter sannsynligvis ingen ting og livet for de fleste blir som før. Men du verden som opposisjonspolitikerne radbrekker alle endringer som foreslås. Man skulle tro nasjonen gikk mot undergang. Våre fremste politikere stormer til i radiostasjoner og TV-kanaler og fremsetter de verste spådommer for fremtiden.
I Norge, verdens mest overbeskyttede og egalitære folk, med så lite drama at man må konstruere opp noe som kan rettferdiggjøre oss som ansvarlige borgere. Jeg har kanskje allerede avslørt minimal forståelse for et statsbudsjett og dets forvaltning, eller mest av alt avslørt en bekvemmelig holdning til det, men jeg orker ikke å sette meg inn i det via politikere i media. Sorry! Retorikken og perspektivene mangler troverdighet og jeg mister motet.
Det sies at fravær av frykt og uro fylles med selvtilfredshet. Vi har blitt så flinke til å oppsøke denne selvtilfredsheten. Jo mindre vi har å klage over jo mer aggressive blir vi. Er det ikke rart? I Jan Kjærstads siste bok, «Berge», skriver han tre sammenflettede historier. En av dem handler om en reflektert tingrettsdommer som i en anonym tilværelse observerer seg selv i det norske samfunnet. Han synes ikke han strekker helt til i jakten på vellykkethet på tross av det mektige yrket han har. «Det er lett å skjule sine lyter i et land preget av sløvsinn og den monumentale makelighet som alltid kjennetegner et folk i overflod», tenker han om sine skavanker.
En av høyesterettsdommerens største bekymringer er hvordan vi i Norge har tendensen til å baske kun med våre relativt små problemer. Er det slik at det bare er det som angår oss som opptar oss, og at temaene blir så snevre til slutt at det bare er seg selv igjen og bry seg om?
LES OGSÅ: Huskestue i høstferien
Så var det den elgposten. Jeg satt langt inni skogen, behagelig mett etter egg og bacon stekt i ei rusten panne på bålet. For øvrig med en sterk følelse av å være til stede i tid og rom, og med mer enn nok spenning, jeg hadde ikke engang vært mottakelig for flere sanseinntrykk. Jeg hadde ikke dekning på telefonen, så jeg visste ikke om Mannen sto eller om Nord-Korea hadde funnet på noe mer natten før.
Hva jaktet jeg egentlig på, tenkte jeg? Flukten!