Meldingen om Henning Mankells død kom som et sjokk på meg, skriver Jon Michelet på aftenposten.no
Sist jeg hørte fra ham, for bare et par måneder siden, var han optimist når det gjaldt behandlingen av kreftsykdommen han hadde pådratt seg. Så må det ha gått brått utfor.
Vårt vennskap begynte da Henning dukket opp i det radikale teatermiljøet i Oslo på 1970-tallet. Han var en av rådgiverne da Gunnar Bull Gundersen og jeg skrev teaterstykketBonanza Superskip, som ble oppført på Riksteateret og Det Norske Teatret. Han står i vår takkeliste i skuespillet slik det ble utgitt i bokform i 1979. Dette var en god stund før Henning fikk sitt gjennombrudd som forfatter, og han var stolt av å stå på takkelisten.
Berømmelsen steg som en rakett
Bare de færreste i Oslo visste at Henning hadde debutert som forfatter allerede som 25-åring, i 1973, med romanen Bergsprängaren. Jeg leste både denne boken og Vättvillingen og er litt stolt av at jeg ga Henning noen oppmuntrende ord den gangen. Det glemte han aldri. Siden krysset våre veier ved mange anledninger, og våre møter var alltid hjertelige. Fra begynnelsen av 1990-tallet steg hans berømmelse til værs som en rakett, men det forandret ikke hans blide, vennlige og fullstendig ujålete væremåte.
Anne B. Ragde sier hun vil huske Mankell som en lavmælt, klok og alvorlig mann.
Nei, den enorme internasjonale suksessen gikk aldri til hodet på Henning. Helt til det siste var han den samme jordnære kameraten som før, og han var trofast mot vennekretsen i Norge. Det som gjorde ham så stor som krimforfatter, var både den politiske spennvidden og den psykologiske dybden i krimbøkene. Politimannen Kurt Wallander fra lille Ystad i Sverige ble en person folk over hele verden kunne kjenne seg igjen i.
Nominert til Nordisk råds litteraturpris
Men Henning var mye mer enn en fetert krimforfatter. Romanene hans om Afrika vil for ettertiden muligens bli stående som mer betydelige enn krimbøkene. Han var sterkt knyttet til Mosambik, der han la ned et årelangt arbeid for å bygge opp et teater i hovedstaden Maputo. Fra den byen hentet han stoffet til romanen Comédia infantil som handler om gatebarn. For den ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris, som han dessverre ikke fikk. Kanskje overskygget hans berømmelse som krimforfatter denne bokens litterære verdi.
LES OGSÅ (PLUSS): Tenkte på døden hver dag
Jeg vet at han hadde en plan om å skrive et stort dokumentarisk romanverk om de europeiske kolonimaktenes blodige historie i Afrika. Det er sørgelig at han ikke får mulighet til å gjennomføre dette i sin helhet.
Henning Mankell var en radikaler til siste åndedrag. Mitt sterkeste minne av ham er da han var i Oslo og holdt et foredrag om rettferdighet for det palestinske folket. Det skjedde under et arrangement i 2005 til minne om vår felles venn politikeren og skribenten Tron Øgrim. Henning talte da med en varme som ledet tankene til det beste i det radikale engasjementet på 1970-tallet, og som samtidig pekte fremover mot hans deltagelse i Ship to Gaza-aksjonen.
Millioner av lesere
I denne aksjonen var han med som vanlig deltager og delte de enkle vilkårene på båten med de øvrige aktivistene. Dette var typisk for den Henning jeg kjente. Han ville ikke bruke statusen sin til å fremheve seg selv, men til å gjøre nytte for seg i arbeidet for en sak han brant for.
Da jeg leste de første bøkene hans, trodde jeg ikke at han noen gang ville bli oversatt til 40 språk og utkomme i hundre land. Jeg deler min sorg over Henning Mankells bortgang med hans norske venner – og med millioner av lesere over hele kloden.