Hittil ukjente lydopptak med skuespillerlegenden Marlon Brando (1924-2004), er en slags basis for dokumentaren «Listen To Me Marlon», en fascinerende utvidet arkivstudie av skuespilleren som på sitt beste gnistret som kanskje ingen andre mannlige filmskuespillere har gjort på lerret verken før eller siden.
Regissør Riley har gått gjennom rundt 200 timer med lydopptak, til et nennsomt utvalg hvor Brando snakker om livet, filmen, Hollywood, borgerrettskamp, kvinner, trøblete familieforhold og mer til. Brandos røst er akkompagnert av bilder fra hans filmer, tv-opptredener og mer uoffisielle opptak, til et motsetningsfylt portrett av en motsetningsfylt mann.
De unike lydopptakene er filmens store styrke, men de gir også en begrensning, i hvilke filmer og historier som behandles, til en film vel så mye om Brandos tragedie som hans geni. Brandos forhold til sin far og til sine egne barn blir et sårt omdreiningspunkt i filmen. Scenen hvor den unge filmstjernen Brando blir tv-intervjuet sammen sin far er en studie i beklemmende kjemi. Den tragiske skjebnen til et par av hans egne barn, gjør skildringen av siste del av hans liv og karriere ekstra mørk.
Kontrasten mellom den aldrende Brando, og scenene fra «Sporvogn til begjær»(1951) og «Storbyhavnen»(1954) er et drama i seg selv. Vi får glimt fra arbeidet med «Gudfaren»(1972) og «Apokalypse nå»(1979), men sørgelig lite om og rundt «Siste Tango i Paris»(1972). Under relanseringen av sistnevnte i Cannes for et par år siden, sa regissør Bernardo Bertolucci at den filmen trådte Brando så nær, at skuespilleren aldri tilga ham, for det etterpå.
