Anmassende - det var det umiddelbare inntrykket av Spidergawds tredje plate, utgitt ganske nøyaktig et år etter den forrige. Der «II» opplevdes mer dynamisk og med større låtvariasjon, føltes «III» som en mer jevn dur med hard rock.

Men snart åpnet albumet seg. For min del skjedde det på starten av «Lighthouse part 3»: Per Borten åpner med et enkelt bluesriff, før Kenneth Kapstad kommer inn med et smakfullt break, og da Bent Sæther henger seg på er følelsen av eneren i riffet fullstendig snudd på hodet. Litt som åpningen på Blurs «Beetlebum». En inspirert gitarsolo kulminerer snart i et gitarparti jeg kunne bannet på var John McLaughlin, hadde jeg hørt det separat. Og for et vanvittig driv!

Les anmeldelsen av «II»: Byr djevelen opp til dans

Vel inne på innsiden av albumet, viser det seg at grunnstammen i de fleste låtene er relativt ukomplisert: popmusikk skrudd opp i tempo og tilgriset av gitarvegger, fuzzbass, vilt utagerende trommespill og Rolf Martin Snustads tordnende barytonsaks. Som på «El Corazon del sol» eller «The Best kept secrets».

Det finnes unntak. Den kontante stonerrockeren «No man's land» er en gnistrende åpningslåt, og er ifølge liner notes'en en ode til Thin Lizzy- og Motorhead-gitarist Brian «Robbo» Robertson. Også «The Funeral» befinner seg på den mørke siden, med nikk både til Lizzy og Sabbath.

- Ingen hype, kun hardt arbeid! Det høres ikke ut som Spidergawd før fire vrangpeiser har fått viljen sin, mener Per Borten i dette intervjuet. (PLUSS)

Men det er altså den tredelte «Lighthouse»-sekvensen som er indrefileten her, og særlig av tre grunner: 1. Samspillet mellom gitarene og saksofonen på temapartiet midt i del én, og måten kompet underbygger dette på. 2. Det svimlende vakre pedal steel-gitarspillet til Roar Øien på del to. 3. Mahavishnu-partiet på del tre.

Låta er dessuten nøkkelen til resten av albumet, som utvilsomt er bandets beste - og som låter som bandets beste, innspilt i Bortens Sørgården Studios på Ler.

«III» har mer fuzz enn forgjengeren, vokalen er mer desperat og låtene er jevnt over hakket kvassere. Samtidig har Spidergawd aldri før temmet energien og forløst sitt massive potensial bedre.