Anderson .Paak (skrives heretter uten det tåpelige punktumet) fikk et slags gjennombrudd gjennom sine suverene gjestespots på Dr. Dres avskjedsalbum «Compton» i fjor. Debuten «Venice» var lovende, men med «Malibu» tar han et sjumilssteg framover og plasserer Anderson Paak trygt i nysoulens elitedivisjon.
«Malibu» har 16 spor, det er mye og ikke alt her er toppklasse. Samtidig er albumet det mest varierte og lettlikte jeg har hørt på lenge, åpenbart laget med dyp respekt for et bredt spekter klassisk musikkhistorie. Ikke veldig originalt, men himmel og hav så lekkert det låter.
Her finner du stram og strunk funk på «Am I Wrong» og «Come Down», solbrisen pop på «Parking Lot», 60-tallssmak på «Put Me Thru» og «Celebrate», diskosoul på flotte «Am I Wrong». Ikke minst får du den D'Angelo-aktige, jazza funken på «The Waters» (ikke så rart, med store deler av D'Angelos suverene band som gjester). Dårligst fungerer det når musikken beveger seg inn på hiphop-banehalvdelen, Paak er adskillig bedre som sanger enn som rapper, heldigvis holdes det på et minimum.
«Malibu» er et åpent og varmt medhårsalbum laget med kjærlighet og overskudd, som i tillegg til å være inkluderende og fengende, samtidig klarer å komme med nok variasjon og inspirerte melodiske og instrumentale detaljer til at det noen gang føles som lettvinte formøvelser. Et av suksesskriteriene ved «Malibu» vil være at det neppe skremmer noen som helst, verken dem med aversjon mot moderne virkemidler eller dem med nostalgiangst. Sånn sett er det noe i nærheten av å være et samlende soulalbum for 2016, og farlig nær en slags nysoul-seierspall som for min del til nå har vært okkupert av D'Angelo, Maxwell og Anthony Hamilton.
Så får det heller være at det, oppi all godfølelsen, kommer ørsmå stikk av savn etter en smule mer egen- og nytenkning. Vinterens varmeste og triveligste er det åkkesom.
Anmeldt av VEGARD ENLID
