TRONDHEIM CALLING: Det er mye bra med Frances Wave. De har to-tre killerlåter, blant dem Urørt-hiten «Black Star». De har tydelig form og et klart bilde av hvordan de vil høres ut. De opererer i et upretensiøst og publikumsvennlig rocksegment som kan være befriende, særlig i en setting som Trondheim Calling.

LES INTERVJU: - Vi skal fenge, ikke bare trøkke

For Frances Wave driver ikke med hemmelige greier. De er blitt sammenlignet med The Black Keys og Queens of the Stone Age, en noenlunde presis beskrivelse. Fengende, refrengsterk rock med rullende, groovy riff. Dessverre, for min smak, er de mer i gate med førstnevnte, minst originale band. Først og fremst musikalsk, men også om vi beveger oss inn på størrelser som er vanskeligere å definere – som utstråling og x-faktor. Øyvind Ramsøy-Halle er en høyst kompetent gitarist og en god vokalist. Men noen Josh Homme er han ikke, som hos resten av bandet skorter det en del på naturlig sceneautoritet og kommunikasjonsevner.

Hvem spiller hvor på Trondheim Calling?

Og selv om man skulle elske bandets utgangspunkt, tipper jeg akkurat denne konserten var et stykke unna det beste de har gjort og kommer til å gjøre. De er tighte når groovet får sette seg, men roter og nøler litt i overgangene. Holder litt igjen i koringene i stedet for å la det stå til. Ting jeg mistenker dem for å ikke gjøre på en virkelig god dag. Bandet virker rett og slett litt forknytte og overveldet av anledningen, av festivalens største sal og – muligens – frykten for at de har like mye å tape som å vinne? Det er lett å forstå, bandet har tross alt bare én singel under beltestedet, samtidig som det er et nådeløst faktum at noen jobber er viktigere enn andre.

Fra scenen snakker de om Urørt-deltakelsen og hvorfor den ikke bare er enkel. «Vi må by på oss sjøl, og det er vi ikke så gode på», sa Ramsøy-Halle. Det er vel nettopp der bandets største live-utfordring ligger også – i erkjennelsen av at en virkelig god liveattraksjon er noe mer enn en dyktig, sympatisk gjeng som spiller ålreite rockelåter. Bandets produsent Per Borten snakket under festivalens åpning om verdien av å være rar og annerledes. Frances Wave bør også i større grad våge å være noe annet enn forbildene, slutte å holde igjen musikalsk og i kommunikasjonen med publikum. Slippe inn råskapen og et fandenivoldsk uttrykk for at dette her er viktig, her står noe på spill.

I musikalske glimt viser bandet likevel at det er noe med dem, at de har låter som vil et sted og som svinger grundig når de skrur seg inn på samme bølgelengde. Men akkurat i kveld blir det med glimt og lovnader mer enn bekreftelser.

En flott sistelåt, der gitarene er mer dissonante og truende, der bandet slipper opp håndbrekket, hinter om at det ligger noe mørkere og ulmer. Det er en grue verdt å rote litt mer rundt i.

Anmeldt av VEGARD ENLID