Spillhistorie:

Historien om Call of Duty

Med «Call of Duty: WW2» rett rundt hjørnet tar vi et tilbakeblikk på hele serien.

Saken oppdateres.

«Call of Duty» har ikke alltid vært synonymt med topplasseringer og astronomiske salgstall.

Da det første spillet kom i 2003 var det som en underdog til det langt mer populære og profilerte Medal of Honor.  I 2017 er Medal of Honor lagt død og begravet og Call of Duty er verdens største underholdnings-franchise.

Årets utgave som kommer i november tar serien med til utgangspunktet, nemlig 2. verdenskrig. Og forhåndsinteressen har vært enorm.

Vi tar en titt på historien til denne serien som har gått fra å være et PC-spill for den harde kjernen til å bli et globalt underholdningsfenomen av enorme dimensjoner.

LES OGSÅ: Et realt Splæsj - Splatoon 2


MEDAL OF HONOR:ALLIED ASSAULT (2002)

PC

I 2002 lanserte Electronic Arts pc-spillet «Medal of Honor: Allied Assault» basert på en populær skytespillserie på Playstation-konsollen. Spillet ble laget av det lille selskapet 2015, som besto av blant andre Vince Zampella og Jason West. «MoH:AA» ble en suksess. EA ville ha en oppfølger, men utviklerteamet var ikke særlig lystne på å følge sine oppdragsgiveres krav om en ny suksess, så teamet ble splittet i to. Zampella, West og en håndfull andre startet sitt eget studio som ble hetende Infinity Ward. De øvrige beholdt navnet 2015 og laget det heller middelmådige «Men of Valor» satt til Vietnam-krigen.

«Medal of Honor: Allied Assault» er selve grunnpilaren for alt som «Call of Duty»-serien ble til. Velkjente elementer som regisserte «action-bobler», hesblesende gameplay og den effektive måte å gi øyeblikkelig feedback til spilleren på er på plass her. Grafikkmessig sett ser «MoH:AA» rimelig sidrumpa ut i 2012, men for mangeårige fans av «Call of Duty» vil mange elementer være til å kjenne igjen her.

OPPTUR: I 2002 føltes dette som verdens beste skytespill. Din egen action-film på pc-en.

NEDTUR: Sett med dagens øyne er «MoH:AA» rimelig statisk og «gammeldags».

 

CALL OF DUTY (2003)

PC / Xbox 360

Ett år etter bruddet med EA lanserte Infinity Ward «Call of Duty» eksklusivt for pc-plattformen. Allerede fra første stund ble det klart at Zampella og West visste hva de drev med. «Call of Duty» satte ny standard for cinematisk krigs-action i spillindustrien. Med en fintfølelende nese for såkalte «scripted events» (regisserte action-bobler i mangel på et bedre norsk uttrykk) ble «Call of Duty» noe helt nytt. Borte var de tradisjonelle «tunnelene» som var så vanlig i skytespill. I stedet fikk spilleren følelsen av å være «helten» i en påkostet action-film. Spesielt landgangen i Normandie fikk mye oppmerksomhet på grunn av sin likhet med Spielberg-filmen «Saving Private Ryan». Dette var bare begynnelsen, men hvilken begynnelse!

OPPTUR: Som en førsteklasses årgangsvin, spillindustriens egen «Kanonene på Navarone».

NEDTUR: Grafikken er dårligst av alle de åtte spillene i serien.

 

CALL OF DUTY 2 (2005)

PC/Xbox 360

To år etter kom oppfølgeren. «Call of Duty 2» var større, bedre og enda mer «cinematisk» enn forgjengeren. I tillegg hadde den en multiplayer-del som vi i ettertid ser kun viste antydninger til det som skulle bli seriens beste salgsargument bare noen få år senere. I likhet med alle andre spill i serien, så tok også spilleren her kontrollen over flere fiktive karakterer fra begge sidene under 2. verdenskrig. Spillet var oppdelt i tre ulike kampanjer: En amerikansk soldat fra 2nd Ranger Battalion, en brite fra 7th Armoured Division i nord-Afrika og helt til slutt som menig Vasili Koslov fra 13. Guards Rifle Divsision i den røde arme. Sistnevnte satte ny standard for hjertet-i-halsen-gameplay da Vasili var en av de mange soldater som ble sendt inn i krigssonen i Stalingrad uten våpen. Og begrunnelsen? «Når din kamerat faller på slagmarken, plukker du opp hans våpen og fortsetter kampen – om du overlever så lenge.»

OPPTUR: Eksplosivt effektmakeri, imponerende action-sekvenser og en neglebitende historie.

NEDTUR: Multiplayer-delen kan ikke måle seg mot de nyere spillene i serien.

CALL OF DUTY 3 (2006)

PC/Xbox 360/PS3

Det var nå klart for Activision at de satt på en gullgruve. Utgiveren ville ha mer av det samme – og helst så fort som overhodet mulig. Infinity Ward nektet å lage nok et spill satt til 2. verdenskrig. Kompromisset ble at utviklerstudioeet Treyarch kom inn i bildet for å lage det tredje spillet i serien, mens Infinity Ward fikk to år på å komme opp med noe helt nytt. «Call of Duty 3» ble et hvilesteg for franchisen. Treyarch manglet selvtilliten til sine kollegaer i Infinity War og spillet ble en blåkopi av forgjengeren – dog uten noen cinematiske høydepunkter som kunne matche de to foregående spillene. Sett i etterpåklokskapens lys så kan man i dag argumentere for at både kritikere og publikum var litt vel rause mot «Call of Duty 3». Spillet er på ingen måte en kalkun, men uten tvil den utgivelsen som det i dag er minst fristende å besøke igjen.

OPPTUR: Mange tilløp til gode ideer, en omfattende kampanje.

NEDTUR: Slapp historie, blåkopi av de foregående spillene i serien.

 

CALL OF DUTY: MODERN WARFARE (2007)

PC / Xbox 360 / PS3

Så smalt det. Så til de grader. Infinity Wards tredje spill i serien introduserte publikum til «moderne krigføring». Spillet tok for seg historien til den britiske SAS-styrken anført av kaptein Price og den amerikanske spesialstyrken USMC 1st Force Recon anført av løytnant Vasquez. Historien kretset rundt jakten på en russisk terroristleder. Om «Call of Duty: Modern Warfare» hadde vært en film, ville den ha blitt produsert av Jerry Bruckheimer («Top Gun», «The Rock», «Bad Boys») og regissert av James Cameron («Avatar», «Aliens»).

LES OGSÅ: Er du en COD-n00b?

Spillet bød på en rekke imponerende effekter. Den cinematiske regien var trappet opp i så stor grad at det til tider var vanskelig å vite om du spilte spillet eller om spillet spilte deg. Uansett ble «Call of Duty: Modern Warfare» en langt større suksess enn sine tre forgjengere. Mye av dette takket være den til dels geniale multiplayer-modusen som hentet inn mange elementer fra rollespillverdenen. En annen grunn må tilskrives den sømløse måten multiplayer ble håndtert på Xbox Live. Etter hvert som spillerne gikk opp i erfaringspoeng, låste disse opp en tilsynelatende endeløs strøm av «perks», nye våpen og nye oppgraderinger. Resultatet var en avhengighetsskapende type multiplayer som best kan beskrives ved å sitere den nå så klassiske Tine Melk -reklamen: «Må ha det, må bare ha det». En annen suksessfaktor var at for første gang så fungerte multiplayer-delen i et «Call of Duty»-spill hundre prosent for konsoller. En ny æra var innledet. PC-plattformen var ikke lenger unik i den grad at det var der man spilte online skytespill.

OPPTUR: Neglebitende spenning i singleplayer, innovativ multiplayer.

NEDTUR: Den grusomme hjertet-i-halsen-følelsen når «du» dør av en kjernefysisk detonering.

 

CALL OF DUTY: WORLD AT WAR (2008)

PC / Xbox 360 / PS3

Treyarch igjen. Annethvert år-syklusen mellom Infinity Ward og Treyarch var nå blitt rutine. Problemet til Treyarch var at de hadde startet å jobbe med «World at War» med den intensjonen at også Infinity Ward nok en gang ville bruke 2. verdenskrig som skuesplass. Der tok de feil. Da spillet ble sluppet i 2008 hadde allerede «Modern Warfare» snudd opp ned på alle de konvensjonene som var gjeldende bare ett år tidligere. Treyarchs tolkning av kampene i stillehavet i under 2. verdenskrig framsto som siderumpa og bakpå sammenlignet med settingen som Infinity Ward hadde smidd året før. Dette til tross, «World at War» var et langt bedre spill enn «Call of Duty 3». Mange argumenterte også for at Treyarchs tolkning av multiplayer-elementene her faktisk var bedre enn i «Modern Warfare». Begge spillene spilles aktiv av flere tusen mennesker hver dag også i 2012. Men om Treyarch fortsatt slet med «kopi»-stempelet her, skulle det Santa Monica-baserte selskapet snart vise sitt sanne ansikt.

OPPTUR: Zombier, sinte hunder og en feiende flott multiplayer.

NEDTUR: Litt kjedelig singleplayer, 2. verdenskrig hadde så definitivt utspilt sin rolle i CoD-sammenheng.

 

CALL OF DUTY: MODERN WARFARE 2 (2009)

PC / Xbox 360 / PS3

Så smalt det igjen. Om «Modern Warfare» var en suksess, så ble «Modern Warfare 2» en mega-suksess. Spillet har så langt solgt over 22 millioner eksemplarer verden over og er det nest-best selgende spillet noensinne både i Storbritannia og i USA (gjett hvilket som har solgt aller best?). Infinity Ward kjempet hardt mot i det hele tatt å lage «Modern Warfare 2», men Activision ga seg ikke, og teamet til Zampella og West jobbet dag og natt i to år for å lage spillet som har en av de høyeste rankingene på statistikksiden Metacritic noensinne. Men historien i «Modern Warfare 2» henger ikke på greip. Den er oppstykket, oppstyltet og nedsyltet av militærklisjeer og løsrevne kapitler. I tillegg så inneholder den spillhistoriens mest usmakelig mellomakt – den mye omtalte «No Russian» der du som hovedperson blir tvunget til å fordøye et scenario som ikke har noe som helst med begrepet «underholdning» å gjøre.

Men så var det multiplayer-delen da. Infinity Ward brukte sine siste krefter på å lage en multiplayer så vanntett og så ekstremt kvalitetssikret at en nesten kunne høre det globale internett knake i sine sammenføyninger når flere hundre tusen mennesker logget seg på samtidig. «Modern Warfare 2» satte ny standard for hva som var vanlig når det gjaldt kart (kalt: «maps») i en slik sammenheng. To selvstendige kart-pakker ble sluppet for spillet i etterkant av utgivelsen og bidro ytterligere til spillets popularitet og levetid. Etter dette startet en runddans med skittkasting mellom Infinity Ward og Activision, noe som førte til at Zampella og West tok med seg halve staben og dro. Søksmål og mot-søksmål haglet mellom de to partene i det amerikanske rettssystemet. der Activision på sin side anklaget Zampella og West for å være illojalitet, de to saksøkte Activision tilbake på grunnlag av ubetalte bonuser.

OPPTUR: Multiplayer-delen er perfeksjonert ned til den minste detalj. Super-responsive kontroller.

NEDTUR: Historien er det rene viss-vass, «No Russian» er smakløst tullball av verste slag.

 

 CALL OF DUTY: BLACK OPS (2010)

PC/Xbox 360/PS3

Så smalt det en tredje gang. Og denne gangen med et slikt brak at etterdønningene fortsatt kan høres. Treyarch, så alt for lenge i rollen som «underdog» til Infinity Ward, slo tilbake med alt de hadde. «Black Ops» tok utgangspunktet i den kalde krigen på 1960-tallet og historien tok for seg en gruppe spesialsoldater (såkalte Black Ops) gjennom en rekke James Bond-aktige scenarioer. Singleplayer-delen var et friskt pust etter den klamme historien i «Modern Warfare 2», og multiplayer-delen la enda flere rollespillelementer til den etablerte rammen. Dette i tillegg til en samling multiplayer-brett som var de aller beste så langt i et «Call of Duty»-spill, gjorde «Black Ops» til verdens største underholdningslansering noensinne.

I august 2011 så bekreftet Activision det få hadde trodd skulle skje da Infinity Ward gikk i oppløsning: «Black Ops» hadde solgt svimlende 25 millioner eksemplarer verden over og var det mestselgende spillet noensinne i Europa og Nord-Amerika(altså de to største markedene for videospill i verden). Hva var grunnen til at nettopp «Black Ops» ble tidenes mestselgende spill og ikke «Modern Warfare 2» eller «Modern Warfare 3» (som vi straks kommer til)? Treyarchs flotte singleplayer-del må få litt av æren. De to «Modern Warfare»-spillene som var kommet ut til da, var begge eksempler på det ypperste innen moderne spillindustri, men som historiefortellere som hadde nok Infinity Ward litt av hvert å lære av Treyarch. De ble rett og slett for alvorlige og tok seg selv for seriøst. «Black Ops», derimot, var som en James Bond-film der tempoet alltid tilpasses handlingen. Dessuten hadde «Black Ops» en solid porsjon humor samt en dose selvironi. Spillet tok seg selv aldri helt seriøst, noe de mange og underfundige modifikasjonene du kunne gjøre i multiplayer-menyen, vitnet om. Dessuten hadde «Black Ops» nazi-zombier. Noe alle som har sett den norske filmen «Død snø», kan vitne om at det alltid gjøre seg med «bad guys» i en fantasi-setting. «Black Ops» fikk også fire brettpakker av ypperste klasse.

OPPTUR: Beste multiplayer av alle CoD-spill. Spennende kald krig-historie.

NEDTUR: Teknisk sett ikke like vanntett og stabil som Modern Warfare-spillene.

 

CALL OF DUTY: MODERN WARFARE 3 (2011)

PC/Xbox 360/PS3

Nok en november og nok et kapittel for «Call of Duty». Med «Modern Warfare 3» ble restene av Infinity Ward styrket med to nye utviklerstudioer. Sledgehammer Games og Raven Software gjorde multiplayer-delen til et velsmurt maskineri nesten uten skjønnhetsfeil. Infinity Ward tok lærdom av feilene i «Modern Warfare 2» og laget en singleplayer-kampanje som var nesten like god som den i det aller første MW-spillet. Sluttresultatet ble den mest profesjonelt sammensatte CoD-pakken så langt, men alt var ikke like rosenrødt som enkelte anmeldere ville ha det til. For det første var de fleste multiplayer-brettene for små. Det førte til kaotiske og hesblesende kamper som var over før du kom skikkelig i gang. Det andre var en rekke ubalanserte spawn-points (steder på brettene hvor du «våkner opp» etter å ha blitt «tatt» av fienden), som førte til frustrasjon og sinne hos spillerne.

OPPTUR: Strålende singleplayer, strømlinjeformet multiplayer, gode «Content Drop»-brett.

NEDTUR: Brettene som kom med spillet, er for små og dårlige.

CALL OF DUTY: BLACK OPS II (2012)

PC / Xbox 360 / PS3

Med «Black Ops II» ble Call of Duty -serien en sci-fi -fantasi. Året er 2025 og USA og Kina er engasjert i kald krig. Ikke at det gjorde særlig stor forskjell på oppskriften. Men her perfeksjonerte Treyarch sin fortellerkunst og historien i «Black Ops II» byr på den kanskje beste singleplayer-opplevelsen i noe COD-spill siden det aller første «Modern Warfare».

Multiplayer-delen var en nytelse fra start til slutt. Ennå har serien til gode å komme opp med en bedre, morsommere og mer underholdende online-del en dette. Multiplayer-brettene i fra «Black Ops II» og de fire etterfølgende DLC-pakkene står den dag i dag som noe av de ypperste i serien. Og «Origins» -historien som ble det siste Zombie-tillegget denne gangen er et mesterstykke i hvordan lage bonus-innhold.

OPPTUR: Det meste. Perfekt multiplayer og zombie-delen er et skattekammer av hemmeligheter og mysterier.

NEDTUR: Fint lite, men «Carrier» er personlig  det kjedeligste COD-brettet jeg noensinne har spilt multiplayer på.

 

CALL OF DUTY: GHOSTS ( 2013)

PC / Xbox One / Xbox 360 / PS4 / PS3

Og så gikk det den veien høna sparker. Det skal godt gjøres å finne noen som mener at «Ghosts» representerer det ypperste i COD-serien. Totalt ubalansert multiplayer og en grøssende kjedelig singleplayer-kampanje. Og jo mindre sagt om den unispirerte «Extinction» -bonusen dess bedre. «Ghost» er rett og slett noe så uvanlig som et dårlig COD-spill. Det eneste som redder spillet er at de fire DLC-pakkene som kom i etterkant av lanseringen rettet opp noe av det skuffende førsteinntrykket.

OPPTUR: OK nettkode, en håndfull gode DLC-brett.

NEDTUR: Det meste, håpløs singleplayer, elendige og ubalanserte multiplayer-brett.

 

CALL OF DUTY: ADVANCED WARFARE ( 2014)

PC / Xbox One / Xbox 360 / PS4 / PS3

Mye, mye bedre. Nykommerne Sledgehammer Games fikk lage sitt første COD-spill helt alene og resultatet står det respekt av. Vi er nå 40 år inn i framtiden og sci-fi -følelsen er større enn noengang tidligere. Soldatene du styrer et utrustet med jetpacks og et lite hopp kaster det mange meter opp i lufta. Dette gjør at både single -og multiplayer føles dobbelt så hurtig og kaotisk som tidligere spill. Det er som om speedometeret konstant viser 220 kilometer i timen. Men morsomt er det. Historien er selvsagt bare viss-vass ( som vanlig i COD-sammenheng), men spillet representerte en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning etter den begredelige «Ghosts».

OPPTUR: Fartsfylt og underholdende multiplayer, mange kosmetiske oppgraderingsmuligheter.

NEDTUR: «Exo-zombies» virket sikkert som en god idè  i teorien. I praksis så funker det på ingen måte like godt som nazi-zombiene i «Black Ops» -trilogien.

 

Call of Duty: Black Ops III (2015)

PC / Xbox One / PS4

Siste kapittel i Black Ops -sagaen ble avsluttet på spektakulert vis. Vi er faktisk fristet til å kåre dette til det mest strømlinjeformede Call of Duty -spillet noensinne. Nesten perfekt på alle mulige måter, men det er likevel noe som skurrer litt her. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men Black Ops III føles litt for sterilt, litt for kalkuleret til å måle seg med Black Ops II. Kanskje er det den futuristiske settingen eller kanskje er det de små og klaustrofobiske brettene som vi nå hadde blitt for vant med fra Treyarch? Eller er det rett og slett at enspiller-opplevelsen rett og slett ikke var god nok. En uforståelig lapskaus av film -og spill-klisjèr som ikke nådde opp til historiene som ble fortalt i de to første Black Ops -spillene. Det hjalp heller ikke at Zombie-modusen på dette tidspunktet hadde blitt en overkomplisert og oppblåst parodi på seg selv.

Enorm underholdningsverdi - Les anmeldelsen vår fra 2015 her

OPPTUR: Fra et teknisk synspunkt, det beste COD-spillet noensinne.

NEDTUR: Elendig enspillerdel og en oppsvulmet Zombie-modus.

 

Call of Duty: Infinite Warfare (2016)

PC / XBox One / PS4

Er dette spikeren i kista for futuristiske Call of Duty? Ja, sannsynligvis. For Infinte Warfare føles som en lett-versjon av Black Ops III. På mange måter en ren blåkopi av spillet fra 2015, men uten den særegne sjarmen som Treyarch klarer å legge i sine spill. Pussig nok så er enspillerdelen på spillet helt OK. En god historie, et sammenhengende plott og med en rekke ( gisp!) overraskelser på lur. I flerespiller derimot, så faller det hele sammen. Uinspirerte brett, fantasiløse våpenløsninger og med en unødvendig komplisert prosess for å øke erfaringsnivået ditt. Infinity Warfare er sammen med Ghost de to mest kjedelige spillene i det vidstrakte Call of Duty -universet.

OPPTUR: Eh...tja. Det funker. Historien er OK.

NEDTUR: Det første COD-spillet noensinne som bare er kjedelig i multiplayer.

 

Men dette var ikke alt...

Men hva med de spillene i serien som havnet bak radaren? En håndfull titler som de fleste av fansen knapt nok vet eksisterer? Her er spillene det ikke er så stor grunn til å juble for. Her er medaljens bakside.

CALL OF DUTY: FINEST HOUR (2004)

GameCube, PS2, Xbox

I 2004 begynte «Call of Duty» å bli et fenomen i pc-miljøer, og Activision var ikke sen om å melke kua. For om serien var på vei til å bli en suksess på pc, var det vel ingenting som hindret den i få samme status på konsoller også – eller var det? Problemet lå i at ingen bortsett fra Bungie («Halo») helt hadde knekt koden om hvordan å få en FPS (førstepersonskyter) til å fungere optimalt på datidens konsoller. Det forhindret selvsagt ikke Activision fra å prøve.

«Call of Duty: Finest Hour» var en helt OK, om en smule unispirert blåkopi av det første pc-spillet i serien. Spillet ble laget av Spark Unlimited som senere feilet noe så grassat med spill-kalkunen «Turning Point: Fall of Liberty». Det som i all hovedsak manglet fra «Call of Duty: Finest Hour» var Infinity Wards cinematiske «action-bobler». Tilbake sto en guffen og grå seksdelt historie som hverken hadde nerve eller spenning i seg. Om du virkelig ønsker å gå i dybden på «Call of Duty»-historikken, er dette det spillet med god samvittighet kan hoppe bukk over.

OPPTUR: En helt grei FPS satt til 2. verdenskrig. Intet mer, intet indre.

NEDTUR: Guffen og grå grafikk, slappe kontrollmekanismer, kjedelig historie.

 

CALL OF DUTY: BIG RED ONE (2005)

GameCube, PS2, Xbox

Treyarch («Call of Duty: Black Ops») fikk sin første smak på CoD-universet med dette her. Pussig nok så er «Big Red One» langt bedre enn «Call of Duty 3» (som også ble laget av Treyarch) selv om det kun er sistnevnte som er kanonisert. Spillet handler utelukkende om U.S. Army sin 1. infanteridivisjon, en enhet som fikk kallenavnet «Big Red One» på grunn av det store, røde tallet som de bar på uniformene sine. Treyarch tilnærmet seg serien med en «se-lytt-og-lær»-tilnærming. Inspirasjonen fra «storebror» Infinity Ward ligger som tjukk ertesuppe over hele spillet, men det forhindret at «Big Red One» ble en knakende god debut for utviklerteamet. Spillet ble sluppet samtidig både på Playstation 2, Xbox og GameCube. Adresseavisen var så heldig at vi fikk et eksemplar på hver eneste av disse plattformene, noe som gjør at vi i dag med letthet kan kåre GameCube-versjonen til den aller beste. På PS2 og Xbox så ser «Big Red One» ikke særlig stor eller rød ut, på GameCube, derimot, så holder grafikken seg forbausende bra. Har du en Nintendo Wii liggende å støve i kjelleren og du finner denne i tilbudshylla til GameStop så vet hva du har å gjøre.

OPPTUR: Spiren til det som skulle bli «Black Ops» kan anes her, ja.

NEDTUR: Men i bunn og grunn en «copy/paste»-jobb etter Infinity Ward-oppskriften.

 

CALL OF DUTY: ROADS TO VICTORY (2007)

PSP

Grøss og gru. Amaze Entertaiment var et utviklerteam som hadde spesialisert seg på filmlisenser og som ikke hadde noen erfaring med førstepersonskytere. Noe som også merkes her. Ingen multiplayer, en dørgende intetsigende singleplayer-kampanje og en fullstendig håpløs kontrollmekanisme. I tillegg var grafikken grå-blå gjennom hele spillet. Og hvem var det som sa at PSP-en var egnet til å spille førsteperson-spill på?

OPPTUR: Bitte-bitte-bittelitt bedre enn «Call of Duty: Finest Hour»

NEDTUR: Her kan du velge og vrake. Selv holder jeg en knapp på grafikken.

 

CALL OF DUTY: WORLD AT WAR: FINAL FRONTS (2008)

PS2

Hvem i hule, heite trenger tre titler på et spill!? Det håpløse navnet til tross, «CoD: WaW: FF» (herved nominert til årets mest idiotiske forkortelse!) var en helt OK konvertering av et moderne spill til en gammel konsoll. Det som hovedsaklig ble gjort her var å ta Treyarchs «Call of Duty: World at War», strippe den for alle partikkeleffekter, høyoppløselige teksturer og alle andre grafiske elementer vi nå tar for gitt, og legg til «noko attåt». Spillet fikk sine helt egne oppdrag eksklusivt for PS2 fordi hele mulitplayer-delen ble tatt bort. Nå kan en jo spørre seg om grunnen til dette langt inne i dagens konsollgenerasjon, men slik ble det. Singleplayer er helt OK, men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at de som kjøpte denne må ha følt seg rimelig snytt.

OPPTUR: Mye singleplayer for penga, grei PS2-grafikk.

NEDTUR: Ingen multiplayer i det hele tatt – og da er jo liksom vitsen med CoD borte.

 
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?