- Skillingsvisene har blitt forsømt i forskningen og i litteraturhistorien, og sjangeren har en lav status i norsk kulturarv. Men det skal det bli en endring på, forteller Siv Gøril Brandtzæg, postdoktor på Institutt for språk og litteratur ved NTNU.
Hun er en av elleve forskere i Trondheim som har fått millioner i fri prosjektstøtte (Fripro) fra Forskningsrådet. For midlene skal hun undersøke skillingsviser, og arbeidet starter med Gunnerusbibliotekets samling på rundt 1800 trykk - mange av dem med stor historisk interesse.
- Det er grunn til å tro at disse tekstene hadde mye større utbredelse hos publikum enn datidens kjente forfattere, sier Brandtzæg.
Groteske mord i ny drakt
Enormt populære i 300 år
Hun mener det er grunn til å tro at skillingsvisene er landets mest populære sjanger noensinne, med en levetid på mer enn 300 år. Fra 1600-tallet ble det trykt og distribuert små teksthefter, i stor grad skrevet på verseform. De ble sirkulert i store opplag og var enormt populære, ikke minst på grunn av at de var så billige (navnet kommer av at de lenge kostet én skilling). Tekstene kunne skildre sensasjonelle hendelser, tragedier, forbrytelser, kjærlighet og død. Noen var fri diktning, mens andre var basert på faktiske hendelser. Alle visene har oppgitt en kjent melodi, og de var dermed også populære blant gatesangere og i de tusen hjem. De har derfor hatt en sentral plass både i skriftlig og muntlig kultur.
- Det er jo i stor grad snakk om enkle tekster, men de skildrer det spesielle i det dagligdagse, og forteller historier sett nedenfra, fra synsvinkelen til arbeidere, tiggere og forbrytere, forklarer forskeren.
Skillingsvisene er blitt kalt datidens «Se og Hør». Brandtzæg synes likevel det er enda mer relevant å sammenligne dem med dagens sosiale medier.
- Historisk sett er det de to sjangrene som ligner mest på hverandre. Da tenker jeg på den brede tilgjengeligheten og den folkelige appellen, men også hvordan innholdet gradvis kan endres etter hvert som det formidles i den muntlige kulturen.
Underkjent historisk kilde
Hun mener også at trykksakene fungerte som en slags aviser før avisene. De formidlet nyheter, og i mange tilfeller er skillingsvisene de eneste inngangen vi har til faktiske, historiske hendelser. De går ikke av veien for å komme med morbide detaljer og store følelser. Men når en sammenholder med andre kilder, ser en at mange av dem omtaler ting som faktisk har skjedd.
I prosjektet vil en egen stipendiat bli satt til å undersøke sannhetsgehalten i de tidlige visene fra 1600- og 1700-tallet, blant annet gjennom å sjekke innholdet opp mot andre tilgjengelige kilder som aviser og kirkebøker. Dette er en helt sentral del av arbeidet, ifølge Brandtzæg.
- Dersom det viser seg at de kan være pålitelige historiske kilder, vil det føre til et helt nytt syn på skillingsvisene, mener hun.
Brandtzæg tror det er flere årsaker til at skillingsvisene ikke har vært interessant for akademia. For det første var de i en sjanger som appellerte mer til de brede lag av befolkningen enn til litteraturvitere. For det andre var de skrevet av anonyme forfattere.
- Men mange av dem har en tydelig forfatterstemme, og vi vet jo at mange kjente forfattere også skrev skillingsviser. Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det, det samme med Henrik Wergeland og Ivar Aasen, sier hun.
Musikken tilbake til røttene
Brandtzæg og hennes kolleger skal studere de 1800 trykkene i Gunnerusbibliotekets samling, de får også tilgang til Nasjonalbibliotekets 5000 trykk.
- Så vet vi at det finnes mange trykk rundt omkring i private eie, og disse er vi svært interesserte i å få se, oppfordrer hun.
I den andre enden av prosjektet er målet å gjøre visene mer tilgjengelig for allmennheten. Først og fremst gjennom en åpen database som er søkbar, og som også inneholder musikalske eksempler.
Det er også planlagt konserter, der blant andre Gunnhild Sundli blir involvert.
- Skillingsvisene er på mange vis blitt kuppet av danseband, men vi har et mål om å finne tilbake til det råere, opprinnelige uttrykket, forklarer hun.