Første gangen jeg hørte denne platen, fikk jeg umiddelbart rysj i kropp.

Det skjedde nøyaktig tre minutter og ni sekunder ute i åpningssporet, som også er tittelsporet, da den «Lark's Tongues in Aspic»-inspirerte klimprende introen går over i et tromme- og kontrabass-drevet groove og låten endrer totalt karakter, før et hummende vokaltema tar oss videre. Nydelig, rett og slett. Og når de to temaene blandes mot slutten av det ti minutter lange eposet, mens Kvernberg slipper seg løs som improvisator, da... Ja, da skjønner man at dette er stor musikk.

Slike øyeblikk er det mange av på det som er en sterkt revidert utgave av verket han fremførte på Kongsberg Jazzfestival i fjor.

Men samtidig som noe av musikken oppleves som umiddelbar og forførende, passer han på også å lugge og utfordre. Mer enn noen gang tidligere forfølger han flere ulike impulser til samme tid. Dette er kammermusikk, det er folkemusikk, det er progrock og det er jazz – eltet sammen til en rytmisk, dynamisk enhet som i stedet for å sprike oppleves som vital og viktig. For det er fremfor alt lyden av Ola Kvernberg vi hører.

En fellesnevner for de sju sporene er at alle er stemningsskapende og visuelle. Dette kunne vært soundtracket til en veldig bra film. Og hadde filmen vært i nærheten av så god som musikken, ville du ikke gått glipp av den.

«Mechanical Fair» er lyden av en mer moden musiker og komponist. En som ikke lenger er opptatt av å spille så mange toner, men som med intuitiv presisjon finner de rette. Dessuten: Trondheimsolistenes glimrende spill oppleves aldri som et «bidrag». Her er de en del av bandet med felles musikalsk visjon.

Konserten i Dokkhuset i kveld anbefales på det varmeste.

Høydepunkt: «Dualist»