Neste uke er det premiere på den norske storfilmen «Beatles» etter Lars Saabye Christensens roman, som har 30-årsjubileum i år. Det blir interessant å se i hvilken grad filmen klarer å skape interesse og begeistring for musikken til The Beatles, også for nye generasjoner, slik boka definitivt klarte da den kom i 1984.

Beatles-epoken i popmusikken var bare 15 år unna i 1984. Det var bortimot umulig å være over tolv år og ikke ha kjennskap til bandet og musikken. Slik er det neppe i dag. Musikken til Beatles har gått fra å være allemannseie da alle betalte for musikk, til å være noe av den mest kostbare og strengest beskyttede i vår digitale tid. Det gjør at Beatles-musikken framstår mer eksklusiv enn noen gang.

Du finner ingen av de klassiske albumene til Beatles på Spotify eller Wimp. Rettigheter til bruk av musikken er så kostbar at det sjelden dukker opp original Beatles-musikk i filmer. Coverversjoner er mer vanlig, for å smykke lydsiden med litt glans av Beatles-magi.

Hvor mange av de 50 millioner kronene som den norske «Beatles»-filmen kostet som gikk med til å få lov til å bruke tre Beatles-innspillinger sentralt i handlingen, vil ikke produsenten ut med. Til NRK denne uka sa Jørgen Storm Rosenberg at hans produksjonsselskap ville gått konkurs om de ikke hadde fått tillatelse til å bruke musikken.

Derfor får norsk kinopublikum høre «She Loves You», «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og «Let It Be» for alt det er verdt i sentrale scener i filmen. Bandet og musikken får likevel langt mindre plass enn i boka. Scenen hvor de fire kompisene får albumet «Sgt. Pepper» i hus, rett fra England og lytter måpende, er en av de få som formidler Beatles-magi på flere plan.

Det spørs om ikke høstens beste amerikanske film, «Boyhood», som har premiere i dag, lykkes vel så godt i å formidle magi og mytologi rundt The Beatles. Det til tross for at Richard Linklaters film ikke har én tone med Beatles-musikk og bare indirekte drar fram bandet, i én eneste scene.

Filmen følger en gutt og hans skilsmisse-familie gjennom tolv år. Beatles-scenen er når gutten fyller 15. Som gave gir faren ham en cd han har brent selv og brukt mye tid på. Han kaller den The Beatles' «Black Album», og sier det er en slags Beatles-plate satt sammen av nennsomt utvalg av soloplatene til John, Paul, George og Ringo.

Etter at regissøren bekreftet at den hjemmebrente Beatles-plata faktisk eksisterer og at han selv i sin tid har gitt den i gave til et av sine barn, har den blitt et nettfenomen. Særlig etter at Buzzfeed offentliggjorde låtlista, på et trippelalbum med en eklektisk blanding eks-Beatles.

Fra starten med Paul McCartney & The Wings «Band On The Run», etterfulgt av George Harrisons «My Sweet Lord», John Lennons «Jealous Guy» og Ringo Starrs «Photograph» er den så vel virkelige som fiktive plata en fascinerende inngang til musikk som gave, musikkens betydning i formative år og dyptfølt forsøk på å gi Beatles videre til en ny generasjon.

Den magiske og mytiske kraften til Beatles, også etter at de ble oppløst kan vanskelig illustreres bedre enn far-sønn-øyeblikket på biltur i «Boyhood». Ikke en gang vinsjene på kaia synger vakrere enn en personlig mixtape med Beatles etter Beatles.