Etter løfterik spillefilmdebut med «Fjellet» i 2011 er Ole Giæver tilbake med en enda bedre film med noen av de samme elementene, håndtert på helt annen måte. Sist var det to kvinner på fjelltur. Nå er det en frustrert småbarnsfar i slutten av 30-åra som løper fra kone og barn for tiltrengt alenetid ei helg.
«Mot Naturen» ser urnorsk ut, med en ganske vanlig norsk mann fra jobb til helg en fredag ettermiddag. Salmalaks og kone venter ved kjøkkenbenken, barnet ser på tv, men mannen skal ikke se Gullrekka. Han har nemlig skrevet i familiens ukeplan at han skal løpe til fjells for seg selv denne helga.
Noen lider av vrangforestillingen at fortellerstemme på film er ufilmisk. Her fungerer det særdeles filmatisk og helt avgjørende for at «Mot Naturen» etter Eskil Vogts «Blid» er årets mest dristige, originale og vellykkede norske film. Til bilder av mannen i bevegelse i naturen, tar stemmen og tankesprangene oss inn i hodet på hovedpersonen.
Ole Giæver har skrevet, regissert og spiller selv hoved-rollen som Martin. At hans kone og barn spiller kone og barn i filmen, gjør det fristende å trekke parallell til Karl Ove Knausgårds «Min Kamp». Ikke så mye i forholdet kunst og virkelighet som en slags joggende nordnorsk småbyparallell til Knausgårds andre bind om å være småbarnsfar i Stockholm.
Første del av filmen kombinerer humor og pinlige situasjoner med mannens gryende eksistensielle krise. Tilbakeblikk på liv og samliv gir filmen mer å spille på. Ola Fløttums musikk og forunderlig flott bruk av Alphavilles «Forever Young» gir finstemt bittersøtt drama om en ung mann som frykter han er i ferd med å bli sittende fast.
«Mot naturen» er en dristig, vekselvis morsom, sår og beklemmende filmatisk fjelltur med en mann i myra. Bare scenen hvor kona trer inn som forteller midtveis klinger litt falskt, filmatisk. Ellers balanseres tone, bilder, historie og spill med imponerende musikalitet.
At «Mot Naturen» ble tatt ut til verdenspremiere på en prestisjefestival som i Toronto og nå også er klar for filmfestivalen i Berlin på nyåret, viser internasjonalt format. Den fortjener publikum i Norge også, for morsom, overrumplende behandling av de nære ting, fra intimt og klamt til luftig og friskt.
