Du tror det ikke før du ser det, reklamerte en tv-kanal. Du har ikke gjort det før du har filmet det, ser ut til å være dagens mantra. Sånn sett treffer dokumentaren «Bjørnøya» tidsånden ganske godt. En ekspedisjonsdokumentar fjernt fra tidligere bøker og filmer om banebrytende turer i Arktis.
De tre brødrene Wegge presenterer seg som eventyrere og naturglad norsk ungdom. Motivasjonen deres for å dra alene på tur til Bjørnøya i noen måneder er rett og slett å finne eksklusive bølger å surfe på, og ellers «alt som gir kick» for å låne Inge Wegges beskrivelse av broren Markus.
Som ekspedisjonsdokumentar har «Bjørnøya» flere gode, spesielle og dramatiske scener med natur, lek, kulde og forholdet mellom de tre brødrene. At filmens forteller etterlater en gravid kjæreste i campingvogn hjemme, danner et spesielt og etter hvert stadig tyngre bakteppe for gutteturen.
«Bjørnøya» er en fascinerende blanding av litt gammelmodig ekspedisjonsdokumentar med fortellerstemme og en serie heftige youtube-scener med surfing, brettkjøring og isbading i isbjørnens rike. Filmen går ikke så veldig dypt i verken Bjørnøya eller hovedpersonenes historie, men som «Gutta på tur»-film har den særpreg og drama nok til at det bærer.
Som lekne hipster-varianter av Roald Amundsen leter brødrene Wegge etter bølger store nok til å surfe på, mens ukene går og isen smelter på øya. Foto og musikk bygger opp om historie og landskap. Etter relativt dramatisk finale slutter filmen litt for brått, med et slags etterspill på rulletekstene som noe lettvint prøver å sette det vi har sett i perspektiv. At det var en frisk tur, kan ingen komme fra.
