Hvordan er det å være jente og spille rock?Hvordan er det å være jente i rockebransjen?- Hva svarer man på det, spør Julie Enger Børresen, trommis i Frk. Fryd. - Ja, vi er jenter, vi vet ikke hvordan det er å være gutter.
Feminalen er i gang på Rockheim, og den første debatten lørdag handlet om hva som er god musikkjournalistikk og om fremstillingen av kvinnelige artister i mediene. Det var 80-90 publikummere i salen og et engasjert diskusjonspanel.
Musikkpresse uten kjønnsinteresse
Trommisen i Frk. Fryd, Julie Enger Børresen, ønsker seg et musikkliv hvor spørsmålene om kjønn ikke blir stilt.
- Da synes jeg du skal la være å svare på det når journalisten spør, svarer Arild Rønsen, mangeårig musikkjournalist og anmelder i Puls og Klassekampen.
Hans uttalelser om at jenter må ta ansvar selv for å delta i musikkproduksjon, tørre å gå ut på scenen, vise seg som flinke og stå på, bringer sukk og stønn i et ungt publikum.
Salen var relativt kjønnsbalansert med omkring 35 prosent menn og 65 prosent kvinner.
Påstanden er at norsk musikkpresse ikke er balanserte, hverken når det gjelder fordeling av oppmerksomhet, vinkel i sakene eller hva journalisten er opptatt av. Og at heller ikke musikkbransjen har tatt ansvar for rekrutteringa. Bransjen er mannsdominert i alle ledd.
Prestene har kommet lengre
- Jeg synes det er naivt å tro at dette koker ned til å være individets valg. Kvinner har hatt stemmerett i 100 år, vi ligger enda bare i startgropa. Vi som journalister og samfunnet må tilrettelegge for balanse for at utviklingen skal gå riktig vei, sier Trine Aandahl, musikkjournalist i P3.
- Vi har kommet lenger blant prester enn i musikkbransjen. Tre prosent av landets trommiser er jenter. Det er litt fler som spiller bass. Fem prosent, sier Julie Enger Børresen, en av de første tre-prosentene.
Norge har kvotert kvinner inn i styrer og søkt likestilling i foreldrepermisjonen, men rockebransjen lukter det mann av. Kvinnene i bransjen kalles ofte «jenteband», en merkelapp som ikke sier noen ting om musikken som spilles.
Dit jentene ikke må bevise mer enn guttene
- Kvinnen må ofte bevise litt mer, og når hun gjør det, blir hun en representant for sitt kjønn, det må ikke menn, sier Aandahl.
Hun mener alle må ta ansvar, men at pressen kan sette søkelys på ubalansen i bransjen.
- Klart vi kan skrive om kvinner i musikken, uten å dyrke dem som «det kvinnelige unntaket». Når vi skriver om sterke kvinner, må ikke det behandles som unaturlig i lys av kjønn.
Ikke jentenes ansvar
Aandahl mener alle som jobber i musikkbransjen skal tilstrebe like muligheter for kvinner i alle ledd fra tilblivelse, utgivelse og arrangører av musikk.
- Jeg synes alle kan gå en ekstra runde og se. Har vi begge kjønn representert her? Det er viktig å peke på at dette ikke er bandenes ansvar. Det er ikke jentene, eller guttene, for den del, som skal ta ansvar for dette.
