Gunnar Vikenes fjerde spillefilm er basert på en roman av Frode Grytten. «Her er Harold» er nok den jevneste filmen til Vikene. Ensemble, miljø og historie står godt til hverandre. Derfor er det synd den såre krimkomedien etter hvert kjører den gamle Saaben litt på tomgang i snøen, et svensk sted mellom «Fargo» og «Lilyhammer».
En feiende fin tittelsekvens slår an tone, tidskoloritt og sted, godt hjulpet av musikken til Janove Ottesen. Den fungerer best når den skaper en dynamikk mot bildene, snarere enn å gi mer av det samme, som løpende mann til løpende musikk.
Presentasjonen av Bjørn Sundquist som den aldrende møbelhandleren som «har møblert Åsane», er så god at skuespilleren får litt å leve opp til når han skal begynne å spille ham. Det går helt bra, men filmen hadde tjent på et enda mer poetisk, nærgående blikk på sine personer.
Sundquist har spilt mange roller som ligner litt på den fallerte møbelhandleren. Derfor er det godt for både ham og filmen at Harold er noe mer enn en bister gammel fyr, bedre på utskjelling enn kommunikasjon. Filmen og Sunquist har godhet for ham også, heldigvis.
På overflaten er historien en tragikomisk krimkomedie om en mann som bestemmer seg for å kidnappe Ikea-gründer Ingvar Kamprad (flott spilt av Björn Granath). Under krimforviklingene er filmen et blikk på en generasjon før Ikea invaderte norske hjem. Samt, ikke minst, en film om foreldre og barn som sliter med kommunikasjon.
Ikea-satiren som filmen også er godt pakket med, fungerer vel så godt som krimplottet. Den aldrende møbelhandleren har ikke mye til overs for produktene deres. Kamprad selv skildres som en underlig skrue, nesten like bortkommen i dagens virkelighet som sin langt mindre suksessfulle kollega fra Vestlandet.
«Her er Harold» har flere kvaliteter. Den lykkes godt i det små, bittersøte og underfundige. To av de beste scenene er Sundquists avskjed med sønnen i Oslo og hans neste møte med ham i finalen. I de to øyeblikkene er det kime til en enda bedre, mer spesiell og gripende film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG