Britisk-tyske Charlotte Roches debutroman «Våtmarksområder» ble en internasjonal bestselger i 2008 og kom på norsk året etter. Boka fikk blandet mottagelse av norske kritikere, fra karakteristikker om søppel og porno av Dagbladets anmelder til mer forbeholden positiv omtale i Adresseavisen.
Historien om en utfordrende 18-årig jente, skamløst opptatt av sitt eget underliv, virker nok minst like polariserende på publikum i filmversjon. Som oppvekstdrama om ei ung jente i skilsmissefamilie i utagerende søken etter egen identitet, er «Wetlands» drøyere enn det meste som er vist på kino i sjangeren.
Publikum gjør nok lurt i å være forberedt på at våtmarksområdene tittelen henviser til er jentas underliv. Historien kan minne om en mer ekstrem, skitten, tysk og kjølig variant av Olaug Nilssens «Få meg på, for faen!». Som film er den fortalt med fargesprakende besk humor og en visuell energi som gjør at måten filmen fortelles på imponerer mer enn innholdet.
Under den flashy, fargesprakende og rocka rett-i-trynet-historien spekket med underliv og kroppsvesker, er en sår, mer alvorlig historie om selvskading og ei ung jente som ikke har kommet over foreldrenes skilsmisse.
Et problem med filmen er at hovedpersonen Helen, godt spilt av Carla Juri, framstår så hensynsløst selvopptatt at de drøyeste scenene i hennes underlivsferd kommer i veien for filmens mer alvorlige sider.
«Wetlands» er ikke en film for alle. Den har potensial som kultfilm, men innholdet vil nok vekke vemmelse hos mange. Som film fortoner den seg som et slags grotesk vestlig motstykke til en annen premierefilm denne uka, «The Good Lie». Historien her framstår mer navlebeskuende, mindre viktig og universell, men som film er den klart bedre fortalt.