Den første filmen til 37-årige Yann Demange nagler tilskueren til lerretet. Intenst trøkk gjør at du kjenner filmen i kroppen etterpå. Jack O'Connell er svært god som ung britisk soldat som får beskjed om at hans avdeling ikke skal stasjoneres i Tyskland som planlagt. I stedet går turen til Belfast, på grunn av trøbbel i Nord-Irland.
Intensiteten kamera følger soldaten med, kan gi assosiasjoner til Paul Greengrass, som sist gjorde «Captain Phillips» og er mest kjent for sine to Jason Bourne-filmer. Hans gjennombrudd var «Bloody Sunday»(2002) om konflikten i Nord-Irland anno 1972.
Som Greengrass bruker Demange gjerne håndholdt kamera til å følge hovedperson. På hans første oppdrag blir det kaos og skuddveksling. Ved en glipp blir vår mann etterlatt i IRA-kontrollert område. På sin ferd gjennom konfliktområdet møter han flere sider av konflikten, og gråsoner så mørke at summen blir en skakende antikrigsfilm.
Filmen er en thriller om et menneske som har gått seg vill i en brutal konflikt, med potensielle fiender på alle kanter, men også med glimt av medmenneskelighet i utkanten av vold og hat. Gjennom Jack O'Connells hovedperson får vi innsyn i tre sider i saken: Britisk militær, IRA og protestantiske aksjonister. Filmen tar ikke stilling til konflikten. Den kunne vært fra hvilken som helst krig, men spiller godt på Nord-Irland anno 1971.
Regissørens talsmann i historien er sannsynligvis den katolske, ex-sanitetssoldaten som rister på hodet av hovedpersonens yrkesvalg: «Posh cunts telling thick cunts to kill poor cunts. That's the army, son», sier han. En intens, imponerende debut, fra en regissør det er bare å merke seg.
