Det passer overraskende bra å starte siste dagen på festival med Texum. Litt sliten, kanskje med den første pilsen i hånda, føles det umiddelbart behagelig å vugge i takt med de faste rytmene til klassisk americana, og ta inn over seg sødmen som sakte men sikkert sprer seg blant publikummet under Trondheim Callings siste kveld.
Oppdalsbandet har tatt en lang pause, men det er lite å si på uttrykket og fremførelsen på scenen, til tross for at Texum ikke har gitt ut album siden 2007. Åtte år senere står fortsatt lydbildet i stil med bandet, med fire skjeggete menn i skjorter og en mørkkledd kvinne bak et keyboard. Ved første øyekast ser Unni Norbeck kanskje litt bortgjemt og anonym ut, men det er bare til hun åpner munnen, setter fingrene på instrumentet og supplerer Bård Sandes stødige vokal. Sammen har bandet mye å spille på, og det er lite å si på det tradisjonelle lydbildet, bortsett fra at det jo er nettopp det; svært tradisjonelt, og uten de helt store overraskelsene.
Sande tar fort den naturlige plassen som frontfigur, og med upåklagelig tilstedeværelse ønskes vi velkommen tilbake som publikum. Han underholder akkurat passe mellom låtene - selv om det kanskje ikke var helt nødvendig å ramse opp forbilder The Band og Neil Young fra platesamlinga. De gamle heltene skinner uansett klart gjennom låtene, og Texum låter unektelig som lyden og drømmen om Amerika.
Det var singelen «Pink To Gray» som brøt stillheten i høst, og låta skiller seg ut med Norbecks klare keyboardspill og stødige koring. Melodien blir det friske pustet i et sett som ellers består av låter som blir litt vanskelige å skille fra hverandre. «It Don’t Mean A Thing» lover likevel godt for det nye albumet som slippes i februar, og jeg er sikker på at låtene vil vokse ved flere gjennomlyttinger og en god kaffe i godstolen. Det er noe ordentlig trivelig med Texum, og noen ganger er det jo akkurat det man vil ha. Et virkelig ettertrykkelig inntrykk sitter ikke igjen ved endt konsert, men Texum vinner likevel på sitt bunnsolide uttrykk.