Brødrene Wachowski fra Chicago surfet i en konfirmasjonsalder på suksessen til deres filmhistorisk banebrytende verk, «The Matrix»(1999). Siden har de blitt bror og søster og laget i 2012 påtrengende banebrytende «Cloud Atlas», som delte kritikerne og floppet på kino.
Jeg hadde stor sans for overdådig ambisiøse «Cloud Atlas». Den fikk noe av kraften fra David Mitchells roman.
Denne gang har de skrevet manus selv og deri ligger filmens største problem. En slags sci-fi-fantasy-opera med Mila Kunis som ung russisk immigrant i USA. Hun viser seg å være utvalgt av herskere over Jorden fra en annen planet, til et brutalt, kynisk spill om menneskehetens tid og ressurser.
Den visuelle overdådigheten filmen dyrker er matchet med replikker, musikk og en spillestil som drar filmen mot det parodisk høystemte. Eddie Redmaneyes hviskende, manierte stil er en parodi i seg selv, mens Channing Tatum ser ut som den litt tilbakestående lillebroren til Wolverine. Musikken til Michael Giacchino låter som en pastisj på Carl Orffs «Carmina Burana». Om «Jupiter Ascending» hadde tatt den enda lenger ut, til en musikal, hadde den kanskje fungert bedre. Spill og stil brister under vektløsheten av innholdet. I en scene dukker regissøren Terry Gilliam opp som skuespiller. Det er mulig å se filmen som en hyllest til Gilliams visuelle lekenhet og sprudlende stormannsgalskap i en rekke filmer. Uten at det redder «Jupiter Ascending» fra å ende som høystemt møl.