Nesbøs nye helt - adressa.no

I neste uke presenterer Nesbø boka «Blod på snø» i Trondheim. Bokas første kapittel og forfatterens artikkel om hvordan romanen ble til, er sendt ut fra forlaget denne uken. Du kan lese første kapittel i boka nederst i denne artikkelen.

I Nesbøs egen bakgrunnsartikkel leser vi at han denne gangen tar leserne med til Oslo i 1975 og presenterer en av byens største kjeltringer som har en «ekspeditør» som kvitter seg med sjefens fiender.

Han har diktet opp et helt annet miljø denne gangen enn det leserne hans er blitt vant til gjennom historiene med Harry Hole i hovedrollen. Når Nesbø blir intervjuet av Ravi i Dokkhuset torsdag, vil han antakelig fortelle om bokas spesielle forhistorie.

Fuktig natt i New York

Ideen startet på en flyplass i Toronto, der Nesbø tenkte på hvor lett det kan være å kidnappe en person. Han satte seg umiddelbart ned for å skrive en krimroman med tittelen «Kidnappingen», som han tenkte å utgi under psevdonymet Tom Johansen.

Fra Nesbøs artikkel:

Historien om historien begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limosjåfører. Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk i korte, huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i retning fra Toronto.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller ville vedkommende være bemidlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.

Inspirert av sin egen fiksjonsfigur

Nesbø så for seg Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter med en problematisk karriere bak seg. Under skrivingen av «Kidnappingen» ble han så nysgjerrig på hva slags bøker Johansen hadde skrevet tidligere, at han bestemte seg for å skrive en av dem.

«Blod på snø» er resultatet av denne nokså innfløkte tilblivelsesprosessen.

Under kan du lese første kapittel, som forlaget har gitt media anledning til å publisere.

Kapittel 1

Snøen dansa som bomull i lyset under lykta. Retningsløst,

visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare

føre av den helvetes, iskalde vinden som kom inn fra

det store mørket over Oslofjorden. Sammen virvla de,

vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de

nattestengte lagerbygningene på kaia. Til vinden ble lei

og satte fra seg dansepartneren innerst ved veggen. Der

hadde den tørre, gjennomblåste snøen føyket sammen

under skoene på mannen jeg akkurat hadde skutt i brystet

og i halsen.

Blodet dryppa fra skjortesnippen hans og ned på

snøen. Nå er det ikke slik at jeg veit så mye omsnø – eller

noe annet for den saks skyld – men jeg har lest at snøkrystallene

som blir danna når det er sprengkulde, er helt

annerledes enn for kram, grovkorna eller skaresnø. At det

er formen på krystallene og tørrheten i snøen som gjør

at hemoglobinet i blodet beholder den dype rødfargen.

I alle fall fikk snøen under ham meg til å tenke på en

kongekappe i purpur og hermelin, som på tegningene i

boka med norske folkeeventyr som mora mi hadde pleid

å lese for meg. Hun likte eventyr og konger. Det var vel

derfor hun hadde oppkalt meg etter én.

Aftenposten skreiv at om kulda fortsatte slik til nyttår,

kom 1975 til å bli det kaldeste året siden krigen, og at vi

kom til å huske året som starten på den nye istida som

forskerne hadde spådd i en tid nå. Men ikke veit jeg. Jeg

veit bare at mannen som stod foran meg snart var død,

den skjelvinga i kroppen er ikke til å ta feil av. Han var en

av Fiskerens menn. Det var ikke noe personlig. Og det sa

jeg til ham også før han seig sammen og etterlot en stripe

med blod på murveggen. Ikke at jeg tror det gjorde ting

lettere for ham å høre at det ikke var personlig. Når jeg

selv skal skytes, vil jeg foretrekke at det er personlig. Og

jeg sa det vel ikke for at spøkelset hans ikke skulle komme

etter meg heller, jeg tror ikke på spøkelser. Jeg kom bare

ikke på noe annet å si. Jeg kunne selvfølgelig holdt kjeft,

det er jo det jeg vanligvis gjør. Så noe må det ha vært som

plutselig gjorde meg snakkesalig. Kanskje det at det var

jul om noen dager. Vi mennesker søker sammen når det

nærmer seg jul, har jeg hørt. Men ikke veit jeg.

Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og

bli liggende.Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det

inn under overflaten, gjemte det, som om det selv hadde

bruk for det. Da jeg gikk hjemover, forestilte jeg meg at

det reiste seg en snømann fra skavlen, en med så vidt synlige

blodårer under den likbleike huden av is. Jeg ringte

Daniel Hoffmann fra en telefonkiosk og sa at jobben var

gjort.

Hoffmann sa at det var godt. Stilte som vanlig ingen

spørsmål. Enten hadde han lært seg å stole på meg i løpet

av de fire årene jeg hadde ekspedert for ham, eller så ville

han ikke høre. Jobben var gjort, hvorfor skulle en mann

som ham plage seg selv med slikt når det han betalte for

var mindre plager? Han ba meg komme ned på kontoret

neste dag, sa at han hadde en ny jobb til meg.

«Ny jobb?» spurte jeg og kjente hjertet gjøre et hopp.

«Ja,» sa Hoffmann. «Som i nytt oppdrag.»

«Å, sånn.»

Jeg la letta på. For det er ikke så mye annet jeg kan brukes

til enn det jeg alt gjør.

Her er fire jobber jeg ikke kan brukes til. Å kjøre fluktbil.

Jeg kan kjøre fort, det er bra. Men jeg kan ikke kjøre

anonymt, og en som kjører en fluktbil må kunne begge

deler. Må kunne kjøre slik at man bare er nok en bil i

trafikken. Jeg fikk meg selv og to andre i fengsel fordi

jeg ikke kjører anonymt nok. Jeg hadde kjørt som et

svin, kombinert skogsveier med hovedveier og hadde for

lengst mista forfølgerne, hadde bare noen kilometer igjen

til svenskegrensa. Jeg sakka ned, kjørte sakte og lovlydig

som en bestefar på søndagstur. Likevel ble vi stoppa av en

politipatrulje. De sa etterpå at de hadde ikke ant at det

var ransbilen, og at jeg verken hadde kjørt for fort eller

brutt noen trafikkregler. De sa det var måten jeg kjørte

på. Ikke veit jeg hvordan, men de sa den var mistenkelig.

Jeg kan ikke brukes til ran. Jeg har lest at over halvparten

av bankansatte som utsettes for ran får psykiske

problemer etterpå, noen av dem for resten av livet. Ikke

veit jeg, men gamlingen som satt i luka på postkontoret

da vi kom inn, fikk det i alle fall brenntravelt med å få

psykiske problemer. Gikk rett i bakken bare fordi løpet

på hagla mi pekte i hans generelle retning, virka det som.

Det var i avisa dagen etterpå jeg så at han hadde fått psykiske

problemer. En kjapp diagnose, men uansett; er det

noe du ikke vil ha, så er det psykiske problemer. Så jeg

gikk og besøkte ham på sjukehuset. Han kjente naturligvis

ikke igjen meg, jeg hadde hatt på meg en julenissemaske

på postkontoret. (Det hadde vært den perfekte

forkledninga, ikke en sjel på gata hadde reagert på tre

fyrer i full julenissemundur og sekker, som løp fra postkontoret

midt i travleste julestria.) Jeg ble stående i døra

til rommet og se på den gamle, han lå i den midterste

senga og leste Klassekampen, kommunistavisa.Det er

ikke det at jeg har noe imot kommunister som individer.

Eller, jo, det har jeg. Men jeg vil ikke ha noe imot dem

som individer, jeg mener jo bare at de tar feil.Derfor fikk

jeg litt dårlig samvittighet av å merke at det fikk meg til

å føle meg mye bedre at fyren leste Klassekampen. Men

det er klart, det er forskjell på litt og mye dårlig samvittighet.

Og jeg følte meg som sagt mye bedre.Men jeg kutta

ut ran. Det kunne jo hende at nestemann ikke var kommunist.

Og jeg kan ikke jobbe med narkotika, det er nummer

tre. Jeg fikser det bare ikke. Det er ikke det at jeg ikke

kan riste penger ut av folk som skylder sjefene mine. Junkien

har seg selv å takke, og min mening er nå engang

at folk skal betale for sine feil, enkelt og greit. Problemet

er mer det at jeg er en svak og følsom natur, som mora

mi kalte det. Hun kjente seg vel igjen. I alle fall, jeg må

holde meg langt borte fra narkotika. Jeg er – ifølge henne

– den type menneske som bare leter etter noe å underkaste

seg. En religion, en storebror, en sjef. Eller sprit og

dop. Uansett, jeg kan ikke regne heller, jeg klarer knapt

å telle til ti uten å miste konsentrasjonen. Dumt hvis du

skal være doplanger eller gjeldsinnkrever, det sier vel seg

selv.

Greit. Siste. Prostitusjon. Litt av det samme; jeg har

ikke problemer med at damer skal få tjene penger på

hva de vil, og at en fyr – for eksempel jeg – skal

ha en tredjedel av inntektene for å legge forholdene til

rette så damene kan konse på håndverket. En god hallik

er verdt hver krone de betaler ham, det har jeg alltid

ment. Problemet er at jeg blir så fort forelska, og da

mister jeg det forretningsmessige av øye. Og ikke klarer

jeg å riste, slå eller true damer heller, forelska eller ikke.

Noe med mora mi, kanskje, hva veit jeg. Det er vel derfor

jeg ikke fikser å se andre banke opp damer heller.

Det klikker bare. Ta for eksempel Maria. Halt og døvstum.

Jeg veit ikke hva de to tingene har med hverandre

å gjøre, ingenting antagelig, men det er akkurat som når

du først har begynt å få dårlige kort, så fortsetter de bare

å komme. Så derfor hadde Maria like godt en tulling av

et dophue som kjæreste også. Fyr med fint fransk navn

som skyldte Hoffmann tretten tusen i doppenger. Jeg så

henne første gang da Pine, sjefshalliken til Hoffmann,

pekte på ei jente i hjemmesydd kåpe og med håret satt

opp i en knute, som om hun kom rett fra kirka. Hun satt

på trappa foran Ridderhallen og grein, og Pine forklarte

meg at hun skulle jobbe inn narkogjelden til kjæresten.

Jeg tenkte det var best å gi henne en myk start, bare håndjobber.

Men hun skvatt ut av første bilen hun gikk inn

i før det var gått ti sekunder. Stod der og hylgrein mens

Pine brølte til henne, trodde kanskje hun hørte bare det

ble høyt nok. Kanskje var det det. Brølinga. Og det med

mora mi. Det klikka i hvert fall, så selv om jeg på sett

og vis skjønte argumentene Pine prøvde å lydbølge inn

i hjernen hennes, endte jeg opp med å svinebanke ham,

min egen sjef. Så tok jeg med meg Maria til en leilighet

jeg visste var til leie, og gikk til Hoffmann og sa at jeg

ikke kunne brukes som hallik heller.

Men Hoffmann sa – og jeg kunne ikke si noe på det

heller – at han kunne ikke la folk slippe unna gjelda si, at

slikt fort påvirka betalingsdisiplinen til andre og viktigere

kunder. Så med vissheten om at Pine og Hoffmann var

ute etter jenta som hadde vært så dum å påta seg gjelda

til kjæresten sin, så lette jeg rundt til jeg fant franskmannen

i et kollektiv oppe på Fagerborg. Han var like nedknarka

som han var blakk, så jeg skjønte at det kom ikke

til å trille ei krone ut av lommene hans uansett hvor mye

jeg rista. Jeg sa at om han så mye som nærma seg Maria

igjen, kom jeg til å slå nesebeinet opp i hjernen på ham.

Sant å si tviler jeg på om det var noe igjen av noen av

delene. Så gikk jeg til Hoffmann, sa at kjæresten endelig

hadde kommet over noe penger, ga ham tretten tusen og

sa at jeg regna med at jaktsesongen på jenta dermed var

over.

Jeg veit ikke om Maria brukte noe mens hun og typen

var sammen, om hun også var en slik som søkte underkastelse,

men hun virka i alle fall streit nå. Jobba på en

kolonialbutikk hvor jeg av og til sjekka innom at ting

gikk bra, at ikke dopkjæresten dukka opp for å dra henne

ned igjen. Jeg sørga selvfølgelig for at hun ikke så meg,

jeg stod bare der ute i mørket og så inn i den opplyste

butikken, så henne sitte der i kassa, så henne slå inn varene

og peke på en av de andre som satt der om de snakka

til henne. Vi har vel alle av og til bruk for å kjenne at

vi lever opp til foreldra våre. Jeg aner ikke hva faren min

hadde som jeg kunne leve opp til, men dette handla vel

om mora mi. Hun var bedre til å ta vare på andre enn

seg selv, og jeg så vel på det som et slags ideal, da. Gudene

veit. Jeg hadde uansett ikke stort å bruke pengene

jeg tjente hos Hoffmann på. Så hva om jeg delte ut ett

brukbart kort til ei jente som hadde fått en så lusen hånd?

Altså. Oppsummert kan vi si det sånn: Jeg klarer ikke

kjøre sakte, jeg er soft som smør, jeg blir altfor lett forelska,

jeg mister huet når jeg blir forbanna, og jeg er dårlig

i matte. Jeg har lest ett og annet, men veit fint lite og

i hvert fall ikke sånt du kan ha bruk for. Og jeg skriver

saktere enn en stalaktitt vokser.

Så hva i all verden kan en mann som Daniel Hoffmann

bruke en mann som meg til?

Svaret er – som du kanskje alt har regna ut – ekspeditør.

Jeg behøver ikke kjøre, jeg dreper stort sett folk av

typen menn som fortjener det, og det er ingen vanskelige

regnestykker. Ikke før nå, i alle fall.

Det var to regnestykker.

For det første var det det regnestykket som tikker og

går hele tida: akkurat når er det du har så mye på sjefen

din at han begynner å bekymre seg, at du veit at han

har begynt å vurdere om han må ekspedere ekspeditøren.

Det er som med den der svarte enka, ikke sant? Ikke

at jeg veit mye om araknologi eller hva det heter, men er

det ikke slik at enka lar seg knulle av hannen, som er mye

mindre enn henne? Og når han er ferdig og hun ikke har

bruk for ham lenger, så spiser hun ham opp? I Dyrenes

Rike 4: Insekter og edderkopper på Deichmanske bibliotek

er det i alle fall bilde av en sort enke som har hannens

pedipalp, som liksom er edderkoppkuken, hengende avbitt

fra kjønnsåpninga. Der kan du også se det blodrøde,

timeglassforma merket som hunnen har på buken. For

timeglasset renner, din patetiske, lille, kåte hannedderkopp,

og du må kjenne din besøkelsestid. Eller rettere

sagt, når visittida er over.Og komme deg til helvete ut og

vekk derfra, regn eller snø, med to kuler i sida eller ikke,

det er bare å komme seg til den eneste som kan redde deg.

Det var sånn jeg så det. Gjør det du må, men ikke kom

for nærme.

Og derfor likte jeg jævlig dårlig det nye oppdraget

Hoffmann ga meg.

Han ville at jeg skulle ekspedere kona hans.