Til tross for utskiftninger og sjangerhopp mellom hver albumutgivelse, har sentrale stikkord for Haust alltid vært selvhat, misantropi og en grunnleggende ambivalens til opptråkkede sjangergrenser – med iskaldt, knallhardt originalt resultat.
Her går bandet lenger inn i kraut- og postpunk-territoriet de så smått begynte å utforske sist, mens protopunk-tendensene fortsatt henger ved. Brorparten av låtmaterialet bygger på hvasse og enkle riff som bukter seg organisk avgårde, mens materien synes å være i konstant transformasjon.
Jeg skriver brorparten, da de mer eksperimentelle og psykedelisk orienterte sporene som «Peephole Maze», «No Body» og tittelsporet står i konstant fare for å ta luven av albumets mer ordinære låter. «Bodies» har blitt Hausts klart mest suggererende og hypnotiske utgivelse til nå, men også deres mest ujevne.
Legg til et knivskarpt, men syltynt lydbilde, og det blir klart at dette ikke helt har blitt det albumet det kunne vært. Til tross for at alt ikke treffer like godt, høres det virkelig ut som om Haust igjen er i ferd med å bevege seg mot noe vanvittig interessant med «Bodies». Håpet er at det kan gro noe eksepsjonelt ut av albumets mer interessante bestanddeler.
Høydepunkt: «Bodies»
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
