«Du fortena ein som me - ein som e merkeligar enn du e», synger Daniel Kvammen på sin siste singel. En slags kombinert kjærlighetssang og outsiderhymne som har slått ned bredt i ukene før 26-åringen fra Geilo slipper debutalbumet sitt fredag. Allerede før slippet er han blitt utropt til et av de nye navnene man bør se opp for i 2015.

LES ANMELDELSE: «En artist i full blomst»

Det fine i det vanskelige

– «Du fortenar ein som meg» har et eller annet som treffer mange. Folk har likt det jeg har gjort før også, men det har tatt av på en annen måte i det siste. Når folk forteller meg at de griner til sangene mine... Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, innrømmer Kvammen.

Han tror noe av appellen ligger i hvordan sangen skildrer det fine i det vanskelige.

– Det er vel der verdien i låta ligger. En beskrivelse av en tilstand der du ikke har det enkelt, men der en kan finne sammen likevel. Vi skal jo være så forbanna vellykka, alle sammen. Men alt er bare fasade, slår han fast.

Synger om slåssing

Noe av det samme tankegodset er Kvammen inne på i låten «Ingen vega utanom», som i stedet for et kjærlighetsforhold handler om tett vennskap. «Hugsa du den gongen eg raserte stuggu di? Drita full og høg på sjalusi. Eg hugsa koss du ikkje sa et ord, eg hugsa berre kor jævla hardt du slo».

– Det slaget fikk jeg av bestekompisen min. Han liker veldig godt at jeg synger om det, men mora hans er fortsatt forbanna for det med stua, flirer Kvammen, som forteller at mye av det han synger om er hentet fra eget liv. Og at han kunne vært flinkere til å skjule hvem han synger om. På konserten kvelden før var en av jentene han navngir på tittellåten tilstede, og hun syntes ikke det var like stas. Kvammen har ikke noe mål om å bli en slags musikkens Knausgård, som nådeløst utleverer menneskene rundt seg i den kompromissløse kunstens tjeneste.

– En skal passe seg litt, jeg har ikke noe ønske om å henge ut noen i sangene. Verdien i låtene mine skal ikke ligge i sjokkeffekten, mener han.

– Lite bullshit

At albumdebuten «Fremad i alle retninga» slippes fredag den 13., tar han med stor ro. Dette kommer til å gå fint.

– Det er jo blitt ei relativt bra plate, jeg synes jo det, smiler han selv.

– Opprinnelig lager jeg musikk nær et tradisjonelt singer/songwriter-landskap, men vi har jobba fryktelig hardt for at den skal bli noe mer enn det og noe helt eget som ikke låter som noe annet i sjangeren. Det skulle bare mangle, forresten, det du lager må reflektere di egen samtid. Hvis ikke har det ingen kunstnerisk verdi. Det hadde vært lettere å lage ei vanlig roots-plate, men det hadde vært utrolig kjedelig, sier Kvammen, som ved siden av artistkarrieren jobber i platebutikk («hyggelig, men rart å se plakater av deg sjøl på veggen»).

Albumet ble til i samarbeid med blant andre produsent Even Ormestad, som har musikerbakgrunn fra Jaga Jazzist. Gutteromslåtskriveren versus studiotrollmannen, med interessante utslag.

– Det har vært ekstremt utfordrende å forholde seg til hans standarder. Samtidig har jeg blitt mer bevisst og gira på å bli bedre i faget, sier Kvammen, som likevel er tydelig på at det er formidlingen og formidlingsevnen som må bære musikk av hans type.

– Jeg prøver å være tydelig. Lite bullshit.

Geilo-ambivalens

Vi må ha mer å drikke på, og fotografen spør om Kvammen vil ha en caffè latte.

– Nei, sånt driv e'kje med, slår 26-åringen ettertrykkelig fast. Han har da ikke blitt helt byfis ennå. Om noe er han beholdt mer av geilingen i seg enn han trodde da han reiste ut som 19-åring. Tittellåten, plassert sist på albumet, er sentral i så måte, der den tar for seg den fysiske og mentale reisen fra Geilo (via blant annet Trondheim og studier på Dragvoll) og inn til ring én i Oslo.

– Den er en slags oppvekstskildring og en av mine personlige favoritter. Ei låt som plukker ned og samler trådene fra de mer abstrakte sporene på plata, forklarer han.

«Lei tå heile bygda - rånera og rasista og alt slags anna hat. Vil berre reise, treffe folk som er fri, finne ei som e mi», synger Kvammen. Han legger ikke fingrene imellom.

– Den tematikken er neppe spesifikk for Geilo, mange som kommer fra bygda kan kjenne på mye av den samme utbrytertrangen. Men så ender sangen på en helt annen tone, da, sier han, med pek mot sangens siste vers: «Men vesle Geilo, e elska de, kanskje mest tå alt (...) For ein dag kjem e tebake, da ska du væra ny. Og e ska væra fri.»

Byfolk neste

- Har du truffet «folk som er fri», da?

– Det der er vel en romantisk tanke mange som vokser opp på bygda har. Hjemme kjenner du alle, på godt og vondt, mens du tror du kommer til å treffe bare kule kunstnere i byen. Så er de jo akkurat samme type folk, som sliter med akkurat det samme - selv om det manifesterer seg på ulikt vis, mener han.

– Men det har gått greit, jeg har møtt mange bra folk i musikmiljøet. Forresten et miljø der du har de beste og verste folka som finnes!

Bare to av albumets elleve sanger er eldre enn ett år gammel. Det tyder på at produktiveteten er god og at det stadig finnes nye ting å fortelle om for Daniel Kvammen.

– Neste plate handler om byfolka!