Anne Fontaines film av The Guardian-tegneserien til Posy Simmonds, som igjen var en moderne vri på Gustave Flauberts klassiske roman «Madame Bovary» (1857), leker godt med referanser til klassikeren. Som i forrige filmversjon av Simmonds tegnede lek med verdenslitteratur, Stephen Frears' «Tamara Drewe»(2010) etter Thomas Hardy («Far from the Madding Crowd»), har Gemma Arterton hovedrollen.
Franskmannen med det beste blikket på middelaldrende melankoli i våre dager, Fabrice Luchini, er vår mann i historien som landsbybaker og forteller. Nesten påfallende likt rollen hans som ungdomsskolelæreren som lever seg inn i elevens liv og fantasier i François Ozons «I de beste hjem»(2012). Her er det en britisk nabokvinne, med nesten samme navn som hovedpersonen i hans favorittbok, som får livet til å imitere kunsten.
Filmen er laget for å fungere på flere plan. Fra romantisk drama om moderne britisk par som realiserer drømmen om landsbyliv i Frankrike, via bittersøtt skjebnedrama om en kvinne i emosjonell kryssild mellom tre menn, til moderne vri på klassisk roman. Problemet med filmen er ikke lettheten og frekkheten med Flaubert. Tvert imot. «Tamara Drewe» ble hakket mer underholdende og vellykket fordi den lekte frekkere og bedre med Thomas Hardy.
Problemet med «Gemma Bovery» er at det skorter på lidenskap og kjemi mellom de viktigste figurene. Filmen er bedre på smartness og raffinerte referanser enn sterke følelser. Den drømmende bakeren blir den beste figuren, mens madame Bovary og mennene hennes glir litt for glatt forbi.
