Det er ikke mye mer enn tittelen (og knapt nok det) igjen når Pstereofestivalen for andre gang bestiller en festivallåt - meget løst basert på DumDum Boys' søvnige kjærlighetssang fra 1990. Noe som er helt greit, Emilie Nicolas fastsatte spillereglene og standarden da hun i 2013 strengt tatt laget en helt ny sang med kun et par tangeringspunkter med originalforelegget.
Dråpe har, gjennom albumet «Canicular Days» (2013) og et knippe ep og singler, vist seg som fremdragende leverandører av shoegaze, psykedelia og solbleket støypop. Her er de til å kjenne igjen, selv om uttrykket er hakket mindre skeivt og sjøsykt og hakket mer konkret og direktekommuniserende enn før. Gitarist Ketil Myhre har tatt over vokalistjobben etter Hanne Solem, og med nesten yndig falsett kler han melodien der han smyger han seg godt inntil dens glidende kvaliteter.
For heldigvis er Dråpe et band som vektlegger melodi minst like mye som lydbilde. Heldigvis har denne låten et refreng. Heldigvis utstråler dette refrenget akkurat den riktige dosen sommer og svimlende lykke. Heldigvis, for verset er litt på den stampende og nakne siden etter et meget lovende forspill med tangenter i flytende form, en syngende basslinje og «Tomorrow Never Knows»-trommer.
Men også verset gjør jobben med å drive låten trøstig framover, og kontrasten til det forløsende refrenget blir desto større og mer virkningsfull. Låten vokser for hver gang du hører den og for hver gang refrenget åpner seg i all sin prakt.
Etter fire-fem runder framstår den som en mesterlig og uimotståelig sommerlåt - kanskje med litt mer begrenset hitpotensial enn Emilie Nicolas' låt, samtidig har den vel så sterk lukt og smak av trondhjemsk augustkveld.
