Mandag kommer Blur med nytt album, det første siden 2003 og det første siden 1999 med alle fire originalmedlemmene på plass.

LES ANMELDELSE: Detaljene imponerer i Blur-comeback

Begivenheten (for det er selvsagt en begivenhet) har utløst en del mimring, og musikkredaksjonen har diskutert seg fram til tolv sanger vi mener kan stå som bandets beste øyeblikk.

En del er selvsagt fra tiden tidlig på 90-tallet da de hadde posisjon som britpopens fanebærere sammen med først og fremst Oasis, og med band som Pulp og Suede halsende like bak. Men også flere sanger fra etter 1997, da bandet oppfant seg selv på nytt som et kunstpop-band med til dels skarpe og krevende musikalske u-svinger.

Våre tolv Blur-favoritter følger under, i kronologisk rekkefølge.

Hør lista: Spotify (også til høyre for saken) / Wimp / Tidal / YouTube

«There's No Other Way» (1991)

Blurs debutalbum «Leisure» kom egentlig litt for seint til å profittere på madchester/danseindie-bølgen. Men denne, bandets første topp ti-hit, er en meget god etteranmelding som samtidig hinter mot den neste britiske popgullalder - der Blur skulle danne fortroppen.

«Sing» (1991)

En annerledeslåt på joviale «Leisure». Drives framover av hamrende, mollstemt og resignert piano, og sklir ut i støy som skulle peke fram mot senere eskapader. Ble oppsiktsvekkende flott løftet fram på lydsporet til «Trainspotting», 90-tallets kanskje mest tidsånddefinerende film.

«Star Shaped» (1993)

På oppfølgeren «Modern Life is Rubbish» begynte bandet for alvor å meisle ut sound og tematikk som i ettertid framstår som noe av en referanse for både dem selv og andre. Plata står i dag sterkere som album enn låt for låt, men denne melodien er like stram og effektig som den viser en sjelden dristighet i refrenget. Det trallevennlige obo-mellomspillet gir hint mot bandets evne til å appellere bredt.

«End of a Century» (1994)

Farlig nær en perfekt poplåt, der den opererer i skjæringspunktet mellom en superfengende melodi og en tekst som med sin millenniumsangst tok tidsånden på pulsen.

«Parklife» (1994)

Bandet på høyden av sin britishness. Tittellåten på bandets største og mest betydningsfulle album er nærmest en sketsj der bandet får god hjelp av skuespiller («Quadrophenia»), mod-ikon og ikke minst cockney Phil Daniels. Men for et refreng!

«This is a Low» (1994)

«And into the sea / goes pretty England and me». En av bandets tre virkelig store ballader, som kombinerer livstrøtt resignasjon med et bokstavelig talt hårreisende refrengløft.

«Country House» (1995)

Kokainet oversvømte etter hvert britpopen, og gjorde mange band og plater utålelig selvtilfredse og oppblåste. For Blurs del kulminerte utviklingen med «The Great Escape», et album åpenbart ment å være et slags magnum opus, et «Parklife» på steroider, men som i stedet ble masete, hånlig, karikert og tegneserieaktig. Men plata hadde to signallåter som ikke lar seg overse: «Country House» er en ekstremt fengende poplåt - så fjollete at den ikke kan tas seriøst nok til å mislike. Blir med litt også fordi den representerer et ytterpunkt i bandets karriere og uttrykk. Ble gitt ut på singel samme dag som Oasis' «Roll With It», og vant fortjent duellen da den gikk rett inn på førsteplass. Like fortjent var det imidlertid at Oasis vant albumduellen senere samme år.

«The Universal» (1995)

Fra samme album kommer denne. «The Universal» er en rystende sterk ballade som drypper av paranoia og undergangsangst, understreket av en Clockwork Orange-inspirert video.

«Beetlebum» (1997)

Blur tok sin krappeste kunstneriske sving i karrieren da de ga ut albumet «Blur», en røff og nedstrippa reaksjon på den svulstige selvgodheten fra «The Great Escape». Dette var første singel ut, basert på et huggende kvasst Coxon-riff var den et tydelig signal om at festen var over og at vi hadde med et ganske annet beist å gjøre.

«Song 2» (1997)

Woo-hoo!!! 90-tallets største poge-klassiker, ved siden av Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» og Rage Against the Machines «Killing in the Name». Har du ikke slengt deg med hode og skulder først inni andre folk til denne, har du vokst opp et helt annet tiår.

«Tender» (1999)

Overrasket alle da den kom på singel. Nesten åtte minutter rustikk og repetitiv leirbålsgospel, anyone? Men med sine hypnotiske, nesten «Hey Jude»-aktige kvaliteter endte den opp som et uhyre vellykket singelvalg. Etter dette lå alle veier åpne.

«Coffee & TV» (1999)

Store deler av «13» er lyden av et band i vidåpent eksperimenteringsmodus, med sterkt delte meninger om platas kvalitet og verdi som resultat. Men alle, selv de som syntes det kunne bli litt vel mye kunstrock på vranga i denne perioden, liker snertne «Coffee And TV».