«The Notebook» fra 2004, etter roman av Nicholas Sparks, er et av få eksempel i nyere tid på melodrama som kultfenomen. Kjærlighetsdramaet vokste seg fra middels stor filmsuksess til fenomen og populært bevis på melodramaets kraft også i våre dager. Siden har Hollywood forsynt seg av bøkene til Sparks, uten å lykkes i lignende målestokk. Dette er syvende Sparks-bok filmatisert etter «The Notebook».
Selv om «The Longest Ride» trykker på noen av de samme knappene som «The Notebook», er det lite sannsynlig at mange utenfor North Carolina vil trykke den sterkt til sitt bryst eller ønske å se den mer enn én gang.
En film hvor den mannlige hovedpersonen lever farlig som okserodeorytter på vei mot verdensfinalen(!), i en aktivitet hvor de levende dyrene skildres som monster, har forhåpentlig begrenset nedslagsfelt. Kjærlighetsdramaet over sosiale skillelinjer mellom en cowboy og en kunststudent speiles i en gammel manns fortelling om kjærlighet til sin avdøde kone.
Det er noe søtt gammeldags over dramaet mellom cowboyen og studenten, men historien og regissør Tillman maler så tungt med moral og amerikansk idyll at filmen blir seig og glossy. Alan Alda liver opp som døende grinebiter. Sønnen til Clint Eastwood imponerer mer med oksene enn mot Britt Robertson.
«The Longest Ride» prøver å slå et slag for gammeldagse verdier. Den mangler imidlertid gnist og lidenskap. Da hjelper det ikke med pene bilder og store okser.
