Da vi mistet Refused i 1998, opplevdes det oppriktig hjerteskjærende. Mens de var på høyden av sin kunstneriske karriere etter slippet av profetiske «The Shape of the Punk to Come», var jeg fullstendig nyforelsket etter et skjellsettende møte en sommerkveld på TMV-tomta. Noe nevneverdig publikum fant de aldri i sin opprinnelige levetid.

Eksepsjonelle band kan imidlertid få velfortjente revansjer. Da Refused tok sin utenkelige – men etterlengtede – seiersrunde i 2012, var de ikke lenger et kjellerband bestående av unge aktivister, men heller en veloljet turnémaskin som glatt fylte større konsertlokaler og idrettsplasser som gullkantet festivaltrekkplaster.

Slikt setter tydeligvis også musikalske spor.

Førstesingel fra «Freedom» ga imidlertid grunn til fortsatt entusiasme. Med en halsbrekkende samling intense oppbygninger, forløsninger og taktskifter bygger «Elektra» på det intrikate stoffet hardcore-drømmer er spunnet av – her mesterlig kondensert ned til en kjapp treminutter. At jeg håpte Refused anno 2015 skulle låte enda skarpere sier nok mest om det fullstendig urealistiske forventningsnivået. Dessverre lover låta også langt mer enn hva resten av skiva klarer å holde.

Det mest åpenbare problemet her er den komplette mangelen på retning. Smartheten, subtiliteten og poesien som gjennomsyret «Shape …» er hevet ut med badevannet og erstattet av barnekor, absurde vokaleffekter, blåsere og forsøk på å generere publikumsmedvirkning på nevnte idrettsplasser. Ikke misforstå: Refused har også tidligere utvist ekstrem sjangerbredde, men det jeg alltid har oppfattet som et overambisiøst band som like gjerne lånte øre til jazz, folkemusikk og elektronikk, låter her mer som et band brått uten evne til å samle trådene til et helhetlig uttrykk.

Slik havner slapp Aerosmith-riffing side om side med halsbrekkende Slayer-løp, funk-strekk og overtydelige lån fra egen katalog. Svakere spor forsøkes løftet med finurlige innfall, og det knaker virkelig av vekten bandet prøver å peise inn i albumformatet.

Det klaffer tross alt omtrent like ofte som det havarerer, men selv på de svært spredte høydepunktene er det vanskelig å ikke føle seg litt tom innvendig etter flerfoldige runder med albumet.

Da vi mistet Refused en høstkveld i ’98 – illsint fresende i «Rather be Dead», mens politiet kastet ut konsertgjengere fra et svett kjellerlokale i Harrisonburg, Virginia – var det trist. At de så kommer tilbake igjen 17 år senere med dette er nesten verre.

Det er utvilsomt strekk her som er vel verdt en lytt, men så var pidestallen jeg satte denne gjengen på innmari fin også.

Høydepunkt: «Elektra»

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN