Macca erobret Telenor Arena

Paul McCartney kom til sine egne på Telenor Arena, og han skuffet dem ikke. Det ble tidenes Macca-fest i Norge.

Paul McCartneys fire manns sterke band fikk sine pauser i løpet av mammut-konserten, men Paul McCartney var i aktivitet i hvert eneste sekund gjennom forestillingen. Og han var hundre prosent til stede.Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Undertegnede har vært på alle Paul McCartneys konserter i Norge, og er ikke i tvil om dette var det største opplevelsen. Paul McCartney er mye yngre nå enn han var i Drammenshallen for 23 år siden. Han er mer fokusert, mer dedikert, mer avslappet til stede på scenen. Og ikke minst: Han  er i imponerende fysisk form, har det meste av vokalen i behold, og imponerer også som musiker: på bass, elpiano, flygel - og ikke minst forskjellige gitarer.

Hans fire manns sterke band fikk sine pauser i løpet av mammut-konserten, men Paul McCartney var i aktivitet i hvert eneste sekund gjennom forestillingen. Og han var hundre prosent til stede.    

Fra pur, nedtonet magi i «Maybe I'm Amazed» til godlynt tullestemning «Ob-la-di-ob-la-da». Fra beundringsverdig gjenskapt psykedelia i «Being For The Benefit Of Mr Kite»!, til overstyrt rock i «Let Me Roll It», fra 70-tallets feteste synthriff på «Band On The Run», til intime minutter med «Blackbird». Vi fikk rørende øyeblikk med hyllester av George Harrison og John Lennon, og en skikkelig bursdagssang («Birhtday», selvsagt) til 75 år gamle Ringo.

Og alt dette var før han pøste med selve trumfkortene helt på slutten.

En konsert kan være en opplevelse av forskjellige årsaker. Noen er store kunstneriske opplevelser som bringer frem noe banebrytende nytt, andre er rene mimrefester der det musikalske er underordnet den kollektive gjenskapingen av en rosarød fortid.

Paul McCartney anno 2015 passer helt inn i noen av kategoriene, selv om hans Hands Off-turné opplagt minner mest om en mimrefest.

Ja, ja. Ok, ok. Det  er jo strengt tatt en  mimrefest. En gedigen mimrefest, som publikum har sett frem til i månedsvis, de har rensket stemmebåndene til allsang og pyntet seg til med sine fineste Beatles-tskjorter.  Men det er samtidig mye mer enn mimrefest.

Det er mulig å bare røle refrengene sammen med sidemannen, men det er også fullt mulig å sitte på stolen og rett og slett lytte. Det er en konsert med meget presis god musisering innen en rekke sjangre og tidsperioder, som er intelligent satt sammen, og som forteller en historie om hvem Paul McCartney er og hvordan han ble den han ble.

Denne fortellingen utgjør over to og en halv time med noen av den fineste popmusikken som er skrevet. Veldig mye med The Beatles, og veldig mye av det igjen ble aldri fremført live av The Beatles selv, et veldig fint knippe med McCartneys 70-tallsband Wings, samt utvalgte sololåter hvorav fem låter er fra de tre siste årene. De fem låtene fra de tre siste årene er flotte låter, som ble fint fremført.

Men det var jo ikke de publikum kom for å høre

De kom for å høre Paul McCartney gjenskape magien fra den gang han var en av lederne i tidenes mest betydningsfulle popgruppe, den gang han definerte livene til mange av de som utgjorde publikum i Telenor Arena tirsdag kveld.

Han gjorde  jobben sin, og vel så det.

Flere av oss som var på Paul McCartneys konsert på Roskildefestivalen sist lørdag kveld sendte ekstatiske rapporter hjem, som var med å skape forventninger til denne konserten.

Det er forskjell på kanskje 100 000 elleville publikummere utendørs og 18.000 sittende (sittende!) publikummere i en upersonlig idrettshall.

Opplevelsen ble annerledes, men ikke nødvendigvis dårligere. Telenor Arena ble for en intimearena å regne. Vi var tettere på McCartney, så og hørte flere detaljer, stemningen var mer konsentrert.

Vi oppdaget (som ventet) at hver eneste spontane kommentar i Roskilde ble fremført like spontant her, at han var omtrent akkurat like flink til å snakke norsk som dansk - at McCartney trenger struktur og orden for å kunne fungere smittende løssluppent.

Et noe annerledes sammensatt publikum reagerte mer positivt på de minst avanserte poplåtene enn folket gjorde i Roskilde,  og innendørsfestfyrverkeriet (på «Live And Let Die») var mindre storslått enn det store i Roskilde, men likevel mer overveldende.

Publikum reiste seg fort fra stolene. Dette var en opplevelse som ikke kunne nytes tilbakelent. Allsangen på «Hey Jude» runger sikkert fortsatt i sentrumsgatene i Oslo når dette leses.

Eirin fra Trondheim vil huske konserten enda lengre enn de fleste, hun var en av de to med plakat i salen som ble hentet opp for et møte med Paul på tampen av kvelden. Hun fikk sin autograf på  armen, før Paul gikk over til «Can't Buy Me Love» og festen kunne fortsette.

 Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Eirin fra Trondheim vil huske konserten enda lengre enn de fleste, hun var en av de to med plakat i salen som ble hentet opp for et møte med Paul på tampen av kvelden. 
            (Foto: Richard Sagen)

Eirin fra Trondheim vil huske konserten enda lengre enn de fleste, hun var en av de to med plakat i salen som ble hentet opp for et møte med Paul på tampen av kvelden. Foto: Richard Sagen

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?