En egen film om Marvel-figuren Ant-Man har vært planlagt siden 80-tallet, men ble angivelig utsatt på grunn av Disney-suksessen «Kjære, jeg krympet barna» fra 1989. Ant-Mans superkraft går nemlig også ut på å krympe og bli stor igjen, takket være dr. Pyms partikkel som endrer avstand mellom atomer, og akkurat det er faktisk litt kulere enn det kanskje høres ut.
Michael Douglas sto bak en minneverdig opptreden i «Liberace» fra 2013, og i «Ant-Man» gjør han også jobben som dr. Hank Pym. Paul Rudd er på sin side temmelig blodfattig som Scott Lang/Ant-Man. Som tidligere fengselsfugl sliter Scott Lang med å stable et normalt liv på beina, og han får dermed ikke samvær med sin lille datter. Dette blir etter hvert drivkraften til å tre inn i den risikable rollen som maurmannen, og Lang trenes opp til å unnslippe både stiletthæler, støvsugere og det som verre er. Med den pensjonerte dr. Pym som mentor gjelder det å få has på Pyms frafalne assistent, som har sine helt egne planer for bruk av Pym-partikkelen.
Filmens intro har en kjapp henvisning til tittelfigurens tegneserieopphav, men det er likevel meget mulig at «Ant-Man» ikke treffer helt hos hardcore-fansen. Årsaken er at «Ant-Man» til tider bærer mer preg av sentimental familiefilm enn actionfylt superhelteventyr, og filmen i sin helhet mangler også temperatur og trykk til å holde på interessen over tid. «Ant-Man» fremstår som en lett haltende hybrid, ikke helt vellykket som verken det ene eller andre, og filmen makter heller ikke å vekke en følelse av at mye står på spill.
Ant-Mans ferd inn i en subatomisk sfære der tid og rom blir irrelevant kunne gjort historien virkelig interessant, men det blir med et kort besøk. Det at Pym-partikkelen potensielt kan endre virkelighetens grunnstruktur, burde også vært mat for manusforfatterne, men dette nevnes knapt. Viderverdigheter mellom fedre og døtre vies en del plass, mens en ikke helt troverdig lojalitetsskvis blir noe mangelfullt skildret. Flere gags er i overkant forutsigbare, og det skorter også på spektakulære actionscener, selv om det tar seg opp mot slutten. Tidvis er «Ant-Man» helt ok underholdning, men filmen prøver å favne for bredt og mister balansen i forsøket.
