Ingen i Østerrike har betydd så mye for kvaliteten på landets vin som Lenz Moser. Blodig urettferdig da naturligvis at også hans vinfirma ble rammet da noen produsenter i Østerrike i 1985 blandet inn diethylene glycol for å få opp volumet og få vinene til å virke søtere enn de var. Den store vinskandalen satte Østerrike som vinnasjon ut av det gode selskap.
Kundene uteble
På et blunk forsvant størstedelen av det internasjonale markedet for østerriksk vin. 4000 år med vintradisjoner betød lite for landet, og 150 år i vinens tjeneste berget heller ikke familien Moser. De hadde bygget opp mye av virksomheten på eksport til Tyskland, og da over 60 prosent av volumet forsvant, var oppsigelser og konkurs ikke til å unngå.
–Weinkellerei Lenz Moser var ikke direkte involvert i skandalen, men når kundene uteble nærmest over natten, ble firmaet hardt rammet, forteller ønolog og Moser-veteran Ernest Grossauer. Han har laget vin hos Lenz Moser i 35 år, altså både før og etter skandalen.
I 1986 var produksjonsvolumet hos Lenz Moser nede på fem millioner flasker vin. I fjor var det oppe på solide 19 millioner. Mannen bak oppbyggingen er Otto Bruchner som overtok ledelsen i 1986. Han har investert 45 millioner euro i utbygging og modernisering av vinhuset. Men navnet Lenz Moser ville han beholde, og derfor er Lenz Moser fortsatt Østerrikes mest kjente og viktigste vinfirma. Huset står for syv prosent av det totale vinmarksarealet i Østerrike.
Moser-familien drev vinhuset gjennom fem generasjoner. Den første var Anton Moser som startet med vin i 1849. Men det var Lenz Moser som gjorde familienavnet kjent. Alt i 1925 begynte han å eksperimentere med en ny oppbindingsteknikk for vinplantene på eiendommen til faren, Laurenz Moser. Da han fikk overta familiehuset i 1929 gjennomførte han dette nye systemet på store vinmarksarealer som han leaset fra Melk-klosteret i Rohrendorf.
En ny tidsalder
Det å binde opp plantene i høyden, i stedet for at de vokste som busker, forbedret kvaliteten på druene radikalt. Etter krigen fulgte andre også etter, og vin fra Østerrike gikk inn i en ny tidsalder. Lenz Moser var også først ut i Østerrike med å lagre rødvin på eikefat, det begynte han med alt i 1972.
–Det er helt andre tider nå med hensyn til fokus på kvalitet. I gamle dager kjøpte for eksempel Lenz Moser inn basevin fra Italia og Frankrike. Det er helt utelukket nå. Det får holde at vi kjøper inn druer fra private dyrkere som har femårskontrakter med oss, og som jevnlig har kontakt med våre ønologer. Vi er Østerrikes største kvalitetsprodusent, sier Grossauer.
Han tar i mot med et glass sekt laget på grüner veltliner, chardonnay og pinot noir, plukket på egen vinmark siden 1997. Nok et bevis på at folka hos Lenz Moser fortsatt er foregangspersoner. Bare fem produsenter i Østerrike lager slik musserende. Maltezer Brut er navnet og jammen smaker det ikke godt også. Senere går jeg igjennom et dusin andre utvalgte Moser-viner; hvitt, rosé, rødt og søtt!
Hovedkvarteret til firmaet er fortsatt i Rohrendrof, og her tappes all vin som Lenz Moser produserer. 90 prosent av flaskene har med skrukork. De imponerende kjellerne under anlegget er fra rundt 920-950, altså mer enn tusen år gamle. Her nede, syv meter under jordoverflata, er det stabil temperatyr på 8-12 grader året rundt, helt ideelt for lagring av vin.
–Dessverre har vi ikke vin som er eldre enn fra 1947. Russerne var her under krigen, og de drakk opp all vinen vår, forteller Ernest Grossauer.
Ni ønologer
Han er med i et team på totalt ni vinskapere hos Lenz Moser. De utgjør en miks av unge og mer erfarne ønologer. Tradisjoner er viktig, og Grossauer mener også at teamet må ha tid til å «snakke med» hver eneste vin.
–Vårt hovedevangelium nå er de ektefødte druene av Østerrike, først og fremst Grüner Veltliner og Blauer Zweigelt. Ingen andre vinnasjoner ligner Østerrike, for ingen kan by på så mange forskjellige jordsmonnstyper og ulikt mikroklima innenfor små områder. Det må vi utnytte. Dessuten er vi veldig opptatt av å ta vare på vår kunnskap i å produsere søte dessertviner, sier Ernest Grossauer.
