”Kvinnen i gull” henviser til det bladgullprydede portrettet av Adele Bloch-Bauer, skapt i 1907 av den østerrikske kunstneren Gustav Klimt. I filmen med samme navn handler det om modellens niese, Maria Altmann, som på sine eldre dager setter seg fore å tilbakeføre bildet til sin jødiske families eie, etter at det ble konfiskert av nazistene fra overklassehjemmet i Wien like før andre verdenskrig.
Det viser seg å bli et prosjekt som genererer betydelig motstand. Også Altmanns egen advokat er først motvillig, men kvikner til når han oppdager at det ikoniske Klimt-maleriets anslåtte verdi er 100 millioner dollar. Duoen får også hjelp av en østerriksk gravejournalist, som for øvrig har sin helt egen private agenda. Heldigvis går ikke filmen seg fullstendig bort i skildringer av juridiske finurligheter, for det er på alle måter en fascinerende historie som utspiller seg. Likevel engasjerer ikke filmen helt.
Los Angeles-bosatte Altmann er først motvillig til å reise tilbake til sin gamle hjemby, men ombestemmer seg, uten at vi får vite stort om hvorfor eller hvordan. Slike brå og underforklarte helomvendinger er det flere av utover i filmen, og det virker litt for lettvint. God og gripende karaktertegning mangler, om enn med enkelte unntak. Tatiana Maslany står for filmens beste rolleprestasjon som den unge Maria Altmann, og får plass nok til å vise det. Hun er for øvrig svært lik Maria i eldre utgave, spilt av Helen Mirren. Den britiske ringreven spiller Maria på ren rutine, men til tross for umiskjennelig autoritet og innstudert aksent blir det alt for mye autopilot over innsatsen. Ryan Reynolds fenger heller ikke i rollen som Altmanns advokat, og samspillet mellom ham og Mirren fremstår som ganske uinspirert.
”Kvinnen i gull” hopper fra glitrende sosietetsliv i mellomkrigs-Wien til advokatens familielivsgnisninger, og til Altmanns personlige traumer fra krigsårene, uten å gå i dybden på noen av delene. Filmen forsøker å romme for mange aspekter, og taper seg på å mangle fokus og mer inngående skildringer av karakterenes indre drama, deres relasjonelle utfordringer og underliggende drivkrefter. Litt klønete hopping frem og tilbake i tid og sted avslører også at filmen burde gjennomgått flere redigeringsrunder.
Det er den sanne historien som er det interessante med ”Kvinnen i gull”. Filmen innehar enkelte medrivende partier, der vi i tilbakeblikk bevitner hendelser i kjølvannet av nazistenes maktovertakelse av Østerrike og Wien. Til tider er det absolutt spennende, men helhetlig sett er ”Kvinnen i gull” for overfladisk og lite stringent til å bli mer en middels god.
