En gullrekke av låter, et band som slo gnister og et fantastisk sceneshow. a-ha sikret ettermælet i Trøndelag.
Endret: 21.09.2010 kl. 10:54
Da a-ha spilte på Lerkendal i 2006 var det et eller annet som ikke stemte. Både låtutvalget og innsatsen sto til middels, selv om toppene berget dem i land også den gangen.
Noe har definitivt skjedd.
Kanskje er det bandets ønske om å sikre et best mulig ettermæle før de nå sier takk og farvel. Kanskje gir vemodet dem ekstra gnist. Eller ønsker de rett og slett å gi fansen en helhjertet og stor opplevelse, vise a-ha fra sin aller beste side?
Det er den følelsen jeg sitter igjen med nå, minutter etter den to timer lange konserten. Følelsen av å ha vært med på noe viktig og betydningsfullt.
Like over halv ti eksploderte den enorme hjerte- eller sommerfuglformede scenen i farger, til tonene av «The Sun Always Shines On TV». Allsang, rysj i kropp og dansing allerede da. Lyden deilig høy og overraskende nyansert, med Morten som helhjertet frontfigur, Magne lysende bak keyboardene og Paul som koser seg ute på høyreflanken.
Med hjelp av et av de største sceneriggene jeg har sett noensinne, holdt de publikum i et jerngrep den første timen. «Move To Memphis», «Scoundrel Days» og «Manhattan Skyline» traff publikum hardt og godt. Det enorme visuelle bakteppet, som vekslet på å vise live og innklipte bilder, løftet opplevelsen flere hakk og understreket styrkene til hvert enkelt i gruppa.
Spesielt imponerende var Morten Harkets innsats. Egentlig gjennom hele konserten, men særlig på «Hunting High And Low» og «Stay On These Roads». På det aller siste «Stay on» var det nok flere enn meg som kjente hårene reise seg i nakken.
Et kort akustisk sett midt i konserten var for så vidt en logisk løsning, men jeg mistet likevel litt konsentrasjonen da. Til og med da de framførte sin aller siste singel, «Butterfly Butterfly (The Last Hurrah)».
Med «Minor Earth Major Sky» var fokus tilbake, også hos bandet, som holdt godt tak i oss fram til ekstranumrene. Med et knippe av sine aller sterkeste låter, solid og tydelig framført, var nok ikke det spesielt vanskelig.
Og så kom de, «Cry Wolf», «The Living Daylights» og «Take On Me». Uangripelig framført, med rungende allsang og svimlende bilder – en fullformats opplevelse både i bokstavelig og overført betydning.
a-has konsert lørdag var en triumf, en stor og mektig opplevelse og en påminner om at dette ikke er noen hvem som helst, men et band av internasjonal betydning. Ettermælet i Trøndelag er i hvert fall sikret til gagns.
Ikke noe dårlig punktum, det.
Samtidig viste konserten hva som er mulig å få til inne på Lerkendal. La oss håpe på mer.
Diskuter denne saken
Innsendt av Livgivare, 07.09.2010 21:36:56
Hjälp vilken röst Morten Harket har. Jag hade som Svensk rest ifrån Sundsvall, till Oslo (för svärfamiljen bor där) och så till Trondheim för att se A-ha. Och vilken konsert sedan. Ni som skriver att ni inte gillar konserten måste vara dels hemmablinda eller så vana vid att gå på utländska bands spelningar att ni glömmer det viktiga. A-ha är och förblir Norges första och största arenaband. Att Magne, Paul och Morten inte hoppar omkring som The Rolling Stones eller att det saknas kvinnor som dansar på scenen är bara skönt det. A-ha är och förblir bra låtar och skall Morten sjunga rent och orka med att hålla ut alla noter, så måste han stå ganska stilla. Allt i allt en mycket mäktig konsert! Jag stod och log hela konserten och blev bara gladare och gladare. Videobilderna var varken statiska eller tråkiga. Helheten var super!
Innsendt av jonas-per støresen, 07.09.2010 12:10:20
Nå var ikke jeg på konserten, men må si meg skuffet med både lyd, innlevelse og live-følelsen.
A-ha er nok best på cd. U2 er mye bedre live, selv om jeg ikke har vært på konsert med dem heller.Innsendt av Svein Ladehaug, 05.09.2010 23:05:46
Flott konsert med trøkk nok i massevis for en "gammel" mann og to av hans barn. Fin tur fra Dokka til Trondheim i nydelig vær - det kan ikke bli annet enn bra, selv om det ikke var RBK som stod på Lerkendal-menyen denne gangen! Men: noen hadde glemt å slå av den orange gatelykta som syntes så altfor godt i det åpne venstre hjørnet. Den ødela det visuelle heletsinntrykket!!
Innsendt av Winther-gjengen, 05.09.2010 16:42:09
Dette var en opplevelse for evigheten! Vi vil aldri glemme denne kvelden på Lerkendal. Fantastisk spill, utrolige kulisser og overjordisk vokal av Morten Harket. Tusen takk, a-ha!
Innsendt av Morten, 05.09.2010 12:57:12
Ok konsert, men for stasjonært som vanlig. Lite livefølelse.. Lite kontakt med publikum. A-HA er nok best i egen stue.
Men d var litt mer lyd og spesielt basstrøkk nå i forhold til 2006 :)Innsendt av SunBeam, 05.09.2010 17:12:30
ok, konsert. Hva er din største live opplevelse?
Innsendt av PGH, 05.09.2010 11:58:32
En rungende, lyd, fantastisk scene og Norges aller, aller, beste band på Lerkendal Stadion. Det kunne ikke ha blitt bedre! Tusen takk for magiske øyeblikk! A-ha forever...
Innsendt av Bernt, 05.09.2010 10:31:50
Det var til tider vanskelig å høre at A-ha hadde en gitarist. Synd, for han er jo veldig god. Ellers syns jeg det var en veldig bra konsert, men trønderene bør skjerpe seg, utrolig mye vandring og mobiltelefonbruk og annet som ikke hadde noe med konserten å gjøre. Mas og kjas.
Innsendt av elmer midd, 05.09.2010 17:40:19
Gitarlyden var omtrent fraværende. Og bastrommene erstatter ikke en god bassist. Visuelt fantastisk konsert, litt U2 over det, men musikalsk for mekanisk
Innsendt av NewKidInTown, 05.09.2010 13:23:05
Vandring på konsert, mobilbruk, mas og kjas? tror nok ikke dette er spesielt for trønderne. Er slik over hele landet kjære du ;) Ikke noe uvanlig for konsert!
Innsendt av Driftwood, 05.09.2010 10:29:39
Jeg for bare si meg enig med VG kommentar om at andre norske band ikke når a-ha til anklene. Dette var definitivt den beste konserten jeg noensinne har vært på og a-ha og Morten Harket viste hvorfor de er vårt eneste internasjonale band. Takk for 25 fantastiske år a-ha - a-ha forever!!!
Innsendt av Mad Season, 05.09.2010 09:46:38
Du verden. Middelmådig lyd, et langt låtparti der publikum var så opptatt av å snakke sammen at jeg ikke hørte hav de tre musketerer sang og spilte, og ganske uinspirert scenefremtreden av gamle menn. Det var et lyspunkt, og det skapte publikum delvis selv; The Living Daylights.
Jeg angrer på at jeg kastet bort penger på dette. Minnene om a-ha skulle fått levd ubesudlet på CD.Innsendt av Farao, 05.09.2010 03:34:47
Flott scene, lys og effekter, og viktigst av alt, en prikkfri settliste framført med utrolig profesjonalitet. Dette var virkelig en fin tur ned "Memory Lane" med a-ha!
