Mektig svanesang

En gullrekke av låter, et band som slo gnister og et fantastisk sceneshow. a-ha sikret ettermælet i Trøndelag.

Saken oppdateres.

Da a-ha spilte på Lerkendal i 2006 var det et eller annet som ikke stemte. Både låtutvalget og innsatsen sto til middels, selv om toppene berget dem i land også den gangen.

Noe har definitivt skjedd.

Kanskje er det bandets ønske om å sikre et best mulig ettermæle før de nå sier takk og farvel. Kanskje gir vemodet dem ekstra gnist. Eller ønsker de rett og slett å gi fansen en helhjertet og stor opplevelse, vise a-ha fra sin aller beste side?

Det er den følelsen jeg sitter igjen med nå, minutter etter den to timer lange konserten. Følelsen av å ha vært med på noe viktig og betydningsfullt.

Like over halv ti eksploderte den enorme hjerte- eller sommerfuglformede scenen i farger, til tonene av «The Sun Always Shines On TV». Allsang, rysj i kropp og dansing allerede da. Lyden deilig høy og overraskende nyansert, med Morten som helhjertet frontfigur, Magne lysende bak keyboardene og Paul som koser seg ute på høyreflanken.

Med hjelp av et av de største sceneriggene jeg har sett noensinne, holdt de publikum i et jerngrep den første timen. «Move To Memphis», «Scoundrel Days» og «Manhattan Skyline» traff publikum hardt og godt. Det enorme visuelle bakteppet, som vekslet på å vise live og innklipte bilder, løftet opplevelsen flere hakk og understreket styrkene til hvert enkelt i gruppa.

Spesielt imponerende var Morten Harkets innsats. Egentlig gjennom hele konserten, men særlig på «Hunting High And Low» og «Stay On These Roads». På det aller siste «Stay on» var det nok flere enn meg som kjente hårene reise seg i nakken.

Et kort akustisk sett midt i konserten var for så vidt en logisk løsning, men jeg mistet likevel litt konsentrasjonen da. Til og med da de framførte sin aller siste singel, «Butterfly Butterfly (The Last Hurrah)».

Med «Minor Earth Major Sky» var fokus tilbake, også hos bandet, som holdt godt tak i oss fram til ekstranumrene. Med et knippe av sine aller sterkeste låter, solid og tydelig framført, var nok ikke det spesielt vanskelig.

Og så kom de, «Cry Wolf», «The Living Daylights» og «Take On Me». Uangripelig framført, med rungende allsang og svimlende bilder – en fullformats opplevelse både i bokstavelig og overført betydning.

a-has konsert lørdag var en triumf, en stor og mektig opplevelse og en påminner om at dette ikke er noen hvem som helst, men et band av internasjonal betydning. Ettermælet i Trøndelag er i hvert fall sikret til gagns.

Ikke noe dårlig punktum, det.

Samtidig viste konserten hva som er mulig å få til inne på Lerkendal. La oss håpe på mer.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?