Klart vi hadde lest og hørt om Strandbaren på Stokkøya, helt nede på Hosnasand, den brede, hvite stranda som har høstet anerkjennelse så vel nasjonalt og internasjonalt.

–Men at det skulle være så fint her…, utbryter anmelderkollega Mats, mens sola står rett over havet og servitøren skjenker to glass italiensk musserende hvitvin. Klokka er sju på kvelden, og vi sitter på utendørsavdelingen i t-skjorte, på en platting bygd så å si rett på stranda. Det føles slett ikke som å være i Norge.

Mye sjømat

Menyen til Strandbaren føres daglig opp på ei tavle, justert etter råvaretilgangen. Vi velger å tråle gjennom samtlige seks retter på dagens meny, og får blåskjell med hvitvin og fløte først.

–Utrolig store, saftige og feite skjell, skryter jeg. For vanligvis er ikke skjellene på topp om sommeren, men her har Strandbaren plukket fra øverste hylle.

–Godt balansert syre i suppa, roser Mats. Det er enkelt og perfekt, og en god match til vinen, en halvtørr Selbach Riesling Kabinett (ca. kr 170 på polet). Deretter får vi en syrefrisk og aromatisk spansk hvitvin på albarino-druen; Abadia De San Campio fra produsenten Terras Gauda. En herlig vin, og en av flere på Strandbaren som er spesialimportert, og dermed ikke å finne på Vinmonopolet. Den spanske vinen harmonerer godt med en konsentrert krabbesuppe med piff av chili, frisk tomat og sitronmelisse. Høydepunktet er en stor taskekrabbeklo, ferdig åpnet, med saftig, smakfullt kjøtt. Sett bort fra en noe malplassert aspargesbit, går smakene forbløffende godt sammen.

–Igjen langt fra avansert, men nært helt perfekt, sier jeg. Råvarene er hentet fra nærområdet, kanskje kommer taskekrabbene rett fra stranda, forestiller jeg meg. Mats er også fornøyd, men pirker litt.

–Jeg fikk ingen sitronmelisse, og suppa var noe lunken. Men for all del, det smaker skikkelig godt, sier han.

Påkostede viner

Sola steiker stadig, en mild fønvind stryker forbi. Flere par og familier slår seg ned på uteserveringen. Noen tar seg en svømmetur, mens en håndfull barn leker på stranda under oppsyn av spisende voksne. Samtidig strømmer det stadig folk til et lystig langbord, som kvikker opp den dovne stemningen. Det er et filmcrew som spiller inn «Jag etter vind», finner vi snart ut. Noen har satt seg innendørs, der utsikten likevel er formidabel takket være glassveggene. På vinfronten fortsetter vi å imponeres. Denne gang med en smør- og nøtteaktig hvit burgunder fra Santenay, Les Hâtes fra produsenten Lequin-Colin (kr 209,90 på polet). Som vanlig grundig presentert av en åpenbart kunnskapsrik og service-innstilt servitør. Ettersom vi gikk for en seksretters meny, har kjøkkenet justert neste rett, breiflabb med puy-linser, til å gå til hvitvin i stedet for rødvin. Improvisasjonen slår dessverre ikke heldig ut. Breiflabb bør varmebehandles varsomt, noen sekunder for lenge, så blir den tørr og trevlete. Så skjer dessverre her. Oppå fisken ligger det italienerne kaller gremolata, en miks av persille, olivenolje, hvitløk og sitronskall. Jeg reagerer på en ekstrem bitterhet enkelte steder. Som om kokken har fått med for mye av det bitre, hvite laget mellom sitronskallet og sitronkjøttet.

–Hoi! Der kjente jeg også det, skvetter Mats. Linsene og rødbetene er derimot rike og gode på smak.

–Det er mye gode jordsmaker her. Det kunne vært en god rett, men fisken er for tørr, og blir overdøvet av de sterke smakene i tilbehøret, mener Mats.

Kraftig kost

Til hovedretten får vi en italiensk rødvin, Langhe Nebbiolo (kr 179,90 på polet) fra kooperativet Produttori del Barbaresco. Nok et eksemplarisk vinvalg. Den går finfint mot ytrefilet av lam, med timiansmør, risotto og shitakesopp. Hver for seg smaker ingrediensene veldig mye og veldig godt. Konsentrerte smaker. Det er kokekunst på høyt nivå. Likevel brister det i helheten.

–Lammet har mye fett og smaker fantastisk. Dette er en veldig fet rett i seg selv, og da blir det helt feil å toppe med smør. Summen blir hakket for fett og kraftig, sier Mats og jeg er enig. Vi savner noe som frisker opp retten. En kontrast. Det skulle vi heldigvis ikke savne i de to siste rettene.

Først et italienskpreget, fint temperert og modnet ostefat med gorgonzola, bra duro, og talleggio.

–Det finnes mange gode, norske osteprodusenter nå, men dette er likevel noe annet, hevder jeg begeistret. Hjemmelaget rosinmarinade, og ikke minst et glass søt Le Sponde Recioto di Soave (kr 268 for 0,5l på polet) topper retten.

–Dette er definitivt en av de beste vinpakkene vi har fått, gliser jeg. Til sist får vi hjemmelaget is med vanilje, appelsin og kanelsmak, sammen med en fyldig og nærmest rå sjokoladekake og en sursøt sitruslake. Spesielt isen er enestående.

–Dette har jeg ventet på, jubler is-fantast Mats, som stort sett har slaktet isen vi har fått så langt i Smakspolitiets historie. Vår siste vin for kvelden, den franske, røde sterkvinen Mas Amiel (kr 245 på polet), takler sødmen og den sterke sjokoladesmaken godt. For totalt seks retter hver og tilhørende vin, betaler vi 2600 kroner.

–Vinene har vært gode, og i tillegg har servitøren vært raus med påfyll i glassene. Vi har fått mye for pengene, sier jeg, mens et par kajakkpadlere passerer på sjøen i horisonten. Inkludert ferjekø, brukte vi 2,5 timer på å kjøre fra Trondheim til Strandbaren. Ingen avskrekkende lengde.

–Vi kommer definitivt tilbake hit, fastslår Mats.

Anmeldt av Audun H. M. Hagen og Mats Paulsen