2012 har vært en triumf for Motorpsycho, først og fremst på grunn av det storstilte prosjektet "Death Defying Unicorn" med Ståle Storløkken. Etter å ha turnert store deler av året med de samme låtene i samme rekkefølge, og etter å ha erobret Operaen og Olavshallen med TrondheimSolistene og Trondheim Jazzorkester - skulle de spille denne enkeltkonserten i den lille klubben Blæst i deres eget nabolag. Endelig back to basics, endelig total frihet.

Publikum i det overfylte lokalet hadde store forhåpninger. Ville bandet gå i motsatt retning av jazz- og kunstrocken som delvis preger "Death Defying Unicorn"? Ville de feire friheten med å spille noen av sine mest kjente kontante rockelåter? Ville de feire trioformatet med utstrakt jamming? Ville de markere nyutgivelsen av klassikeren "Blissard"?  Eller ville de slå til med mange helt nye låter?

Så ble konserten alt kjennerne i salen håpet på, bortsett fra at Motorpsycho kun spilte gamle låter med mulig unntak av om noe nytt  var pakket inne i improvisasjonsekvensene i de lengste låtene. De fikk et band som virkelig feire mulighetene som ligger trioformat. Bandet spilte på det grunnleggende rytmiske og energiske i Motorpsycho-musikken og de peiset på. Og peiset på. Ikke en langdryg solo, ikke kunstferdige klangutforskinger, bare  en massiv mur av drivende dyktig ensemblerock.

Mot slutten, etter to timer og et kvarter med høyenergisk og potent musikk, nærmest uten en pustepause, var publikum mer utmattet enn bandet.

Før ekstranumrene spilte trioen et knippe lange låter fra sine seneste album, koblet med konsertfavoritter fra 90-tallet.

Det var øyeblikk jeg kjedet meg litt, som på enhver Motorpsycho-konsert, men de var få og korte. "Nothing To Say" var verdt inngangspengene alene. Når Motorpsycho er sånn, i krysningspunktet mellom formidlingsglede og disiplin, popfølelse og avansert musisering og vekslingene mellom grunnstruktur og improvisasjon er så sømløst elegante, ja da er det knapt noe band i verden det er mer stas å oppleve.

Bandet er midt i sin andre storhetstid. På konsertene de siste årene har høydepunktene vært det nyeste repertoaret, det som originalt er laget med bandets ferskeste medlem Kenneth Kapstad. Det har ikke glødet fullt så mye av 90-tallsrepertoaret. I fall det har føltes som en utfordring for den samspilte trioen, er de over kneika nå. Like rørende som den gang da er de mildt sagt uperfekte forsøkene på unisonsang.

Da Motorpsycho gikk av etter "The Hollow Lands" fra årets album tenkte jeg at konserten hadde hatt alt, bortsett fra at jeg savnet de mer melodiøse låtene på repertoaret. Det skulle definitivt bli en orden på det også.

I ekstra-avdelingen fikk vi servert hele førstesiden av "Blissard"-albumet, avsluttet av et bandets høydepunkt innen konkret rock: "The Nerve Tattoo" med Bent Sæther og Snah i elegant deling av popvokalen. Og sannelig lot de ikke publikum synge deler av "The One That Went Away" alene. På en sånn kveld var det bare logisk at bandet kom tilbake enda en gang og tok "Vortex Surfer" og det ellers nøkterne lysmannen gikk amok ned strobolighten.

Så mange publikumslåter på en og samme konsert med Motorpsycho har jeg knapt opplevd siden en "Under 18-konsert" i Studentersamfundet i 1996.

Det var enda mer glød i både band og publikum nå 16 år senere. Motorpsycho hadde ikke vært Motorpsycho om alle konserter hadde vært som dette. Men jeg tåler godt en ny en, om jeg så vente i 16 nye år. I mellomtiden kommer jeg til å leve lenge på denne og gleder meg til hva Motorpsychoåret 2013 vil by på.