Jubileumskonserten til Nidaros Brass Band ble en vakker, spennende og sterk opplevelse.

I år er det 10 år siden messingensemblet Nidaros Brass Band så sitt lys. Lørdag kveld ble det markert med konsert i Nidarosdomen, hvor de blant annet hadde med seg The Brazz Brothers egen Jan Magne Førde på flygelhorn og Nidarosdomens guttekor.

Det er imidlertid prest og foredragsholder Stein Leirvik som åpner det hele med sine religiøse, historiske og musikalske betraktninger før Siri Nordli Leirvik åpner den musikalske avdelingen med «Kilden»- en norsk folketone etter Ragnar Vigedal. Nordli Leirviks  lyse, klokkeklare stemme, blir omringet av et varmt oransje lys. Det hele er nesten ubeskrivelig vakkert.

Overgangen er glidende til neste nummer, Jan Magne Førdes «Domen» med ham selv som solist på flygelhorn i front for Nidaros Brass Band. Rytmen er oppjazzet og har en herlig «drive» over seg, og på toppen flyter melankolske melodilinjer, nydelig formidlet av Førde.

Kontrasten er stor fra «Domen» til Karl Jenkins «Sancta Mater» (arr: R. Childs) fra «Stabat Mater» som skildrer Marias lidelse ved Jesu korsfestelse. Nidaros Brass Band reiser seg, trommene er i full gang, tuba jobber i bunn mens resten av blåserne presser ut lange, tunge toner som legger seg som et lokk og fyller hver eneste krik og krok i kirken. Å høre et 30 talls messingblåsere fylle vår nasjonalhelligdom, er virkelig vakkert. Nidaros Brass Band, under ledelse av Geir Ulseth, vet å utnytte akustikken til sin fordel.

Tor Ødegaard gjør en flott jobb som althorn-solist på «An untold story» av Paul Lovatt-Cooper, selv om komposisjonen i seg ikke er den mest spennende. Spennende er derimot Førdes «Ejala». Her får Førde virkelig vist seg frem, både som musiker og komponist. Improvisasjonene er herlige og i bånn styres det hele av pulserende slagverksrytmer. De afrikanskinspirerte rytmene er en fryd for øret, og blir forsterket idet hele brassbandet synger med, flerstemt.

Nidarosdomens guttekor er blant gjestene i kveld. Under ledelse av sin faste dirigent Bjørn Moe, fyller de kirkerommet med sine praktfulle stemmer med to a capella-sanger. Unge gutter møter tunge, dype mannsstemmer på en måte som vekker følelser. Deretter blir de akkompagnert av brassbandet på den velkjente «Panis angelicus» av Caesar Franck, etterfulgt av J. S. Bachs «Jesu joy of man's desiring» (arr: e. Ball). Deretter er det brassbandets tur til å formidle «klassikerne», først med Bachs «Fugue a la gigue», deretter «Ave verum corpus» av Mozart.

Steinar Leirvik tar igjen ordet, og hans betraktning gir virkelig rom for ettertanke idet han forteller om to av bandets musikere, kveldens solist Tor Ødegaard og Hanne Kvam Ødegaard som mistet sin sønn Håkon i terroren på Utøya. Med disse sterke ordene friskt i minne, blir Førdes «Never again», skrevet på bestilling til Håkons minnefond, ekstra følelsesladet, før smilet igjen faller på plass i  avslutningsnummeret «I was glad» av Huber Parry. Med guttekoret og brassbandet i skjønn forening blir det en storslått avslutning på en kveld med mye flott musikk og sterke ord til ettertanke.