Med ni timers improvisert sang i fire- fem dager etterhverandre, er det med rette at aktørene bak «Popludium» selv kaller stuntet for«en musikalsk unntakstilstand». For det er utvilsomt en spennende og annerledestilstand som møter deg i Postgården- plassen i Dronningens gate som for ikkelenge siden var et aktivt postkontor.

Men Postgården har så mye, mye mer å vise frem enn brev ogfrimerker, og det har sangerne i det improviserende vokalensemblet TrondheimVoices utnyttet til fulle. Sammen med gjestekunstner Ann- Cathrin Hertling frasituasjonsselskapet Wild At Art, blir vi tatt med på en improvisertmusikkhistorisk reise fra de siste 100 årene.

Postgården er både storslått og enkel. Lyset fra det storetakvinduet gjør opplevelsen enda mer virkningsfull. De grønne postlukene ogsøylene har aldri sett vakrere ut. De siste dagene har den gamle posthallenblitt til en kunsthall. Aldri før har jeg sett med så store og begeistrede øynepå dette rommet. Akustikken er rett og slett fantastisk!

Ord, tekst og melodier forflytter seg i rommet. Sangernepopper opp både overalt og ingen steder. Åpningen onsdag kveld starter med envarm, flerstemt sang. Det hele er nedtonet og skaper forventninger. Publikumhar plassert seg rundt i hele rommet. Noen står, andre sitter på de mangeputene som er plassert rundt i rommet- de fleste i midten. Her er ingenting A4-alt er levende og kreativt. Kommunikasjon er nøkkelordet. Sangerne beveger seg,de stopper opp, ser ned, bort, til siden eller rett mot deg. Du kan høre dempuste. Tonene begynner å rulle og vokalensemblet får virkelig vist sinekvaliteter.

Hver av musikerne har valgt seg to låter som har hatt storbetydning for dem gjennom historien, og det er disse låtene som dannergrunnlaget for de utallige timene med improvisasjon i Postgården. Det oppgisikke hvilke låter det er snakk om. Her må publikum tenke selv, eller bare nytedet hele. Noen er lett gjenkjennbare- andre nesten ugjenkjennelige. Felles fordet hele er at de presenteres på en virkningsfull og spennende måte.

«Popludium» er like mye kunst som musikk. Live Maria Roggenslyse lugg kommer til syne bak en av postlukene, bak glassvegger høresimproviserende toner og lyder. Ingrid Lode faller til ro og blir urørlig mellomde mange putene. Siri Gjære sitter klemt inn mot en vegg, Torunn Sævik smygerseg frem fra postluke 8- et par hakk lenger bort en for to dager siden. Her eringenting repetitivt. Fredag er ikke lik torsdag eller onsdag. Sangerne går omhverandre, veksler så vidt blikk, men musikalsk er de så til de grader påbølgelengde.

Joni Mitchell, Björk og Bo Kaspers Orkester er blantartistene som blir tolket, men her er også smakebiter fra operahistorien. Didosklagesang fra Dido og Aeneas (Henry Purcell) blir fremført så enkelt og vakkertat en tåre presser seg frem i øyekroken.

Å holde motivasjonen og konsentrasjonen oppe i ni timer istrekk over flere dager, er ikke mindre enn imponerende. De har naturlig nokpauser, men musikken stopper aldri. Kunsten stopper aldri. Wild At Art ogTrondheim Voices viser hvordan man med kreative øyne, hender og stemmer kanformidle musikk på en måte som aldri tidligere er blitt gjort- i hvert fallikke i Trondheim! Og det i en nedlagt posthall. Må den heretter bli enkunsthall!

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes

(Anmeldelsen er basert på perioden 5.-7. juni)