Første gang The Waterboys spilte i Trondheim høljet regnet nedog Lady Diana forulykket i Paris i løpet av konserten. Lørdag kveld ga regnetseg omtrent da de gikk på scenen, litt fortumlet etter flytrøbbel som gjorde atkonserten ei stund hang i en tynn tråd.

De låt ikke som et band ankommet med et nødskrik. Tvert i mot,startet Mike Scott med ei fjær i hatten og to av de beste sangene fra bandetsbeste plate. «Strange Boat» og tittelkuttet «Fisherman's Blues» fra albumet somi oktober fyller 25 år og skal feires med 7-CD-boks og en spesialturne medflere av medlemmene fra den gang.

Det dro storveis igang, og publikum ble med på rockens beste«hooo!» i fiskerbluesen, løftet av Steve Wickhams fele og en overraskendeutadvendt Scott. Da de fulgte på med 30 år gamle «A Girl Called Johnny» fradebutalbumet, lurte jeg på hvordan kvelden skulle ende. Det endte med fest,bokstavlig talt, med Danny & The Juniors 50-tallsrocker «Let's Go To TheHop» som siste ekstranummer, servert med et stort glis.

Dagens Waterboys kommer ikke unna musikken Mike Scott laget iperioden 1983 til 1990. Av de i alt 74 medlemmene som har vært innom bandetsiden starten, er det bare Wickham som har fartstid fra de gylne åra. Han varessensiell for at det funket såpass bra i Borggården, enten det gjaldt deromantiske rockerne fra «This Is The Sea» eller folkfesten «The Raggle TaggleGypsy».

Selv om platene til Scott under Waterboys-navnet etter 1990 harvært av variabel kvalitet, har han laget flott musikk i nyere tid også. «SongOf Wandering Aengus» fra den siste plata, fra 2011, er for eksempel opp mothans aller beste. Da han satte seg ved tangentene og gjorde den, segpublikumsskrålet inn over Borggården.

Scott opplevde mange retrorockeres svøpe: At deler av publikumikke er interessert i nyere sanger. Det så ut som om han tok tegninga ogpliktskyldig serverte «The Whole Of The Moon» så hendene kom i været igjen.Siste del av konserten ble dominert av sanger fra 85-albumet «This Is The Sea»,gjort av et solid ensemble som med unntak av Wickham så ut og låt mer somdyktige backingmusikere enn et dynamisk band.

For oss som hørte på rock også på 80-tallet var det stas å få«Don't Bang The Drum» og «Be My Enemy» i kraftfulle versjoner fra mannen somden gang ble sett som en ny Dylan. Innimellom fikk han sneket inn en intens«Mad As The Mist & Snow» fra den nyeste plata. Framført med en nerve somforsterket inntrykket av at Mike Scott er for god til å bli sittende fast i80-tallet. Samtidig er det åpenbart derfra etterspørselen er størst. Det taklethan bra lørdag kveld.