Bård Breiens andre spillefilm er i likhet med den første, «Kunsten å tenke negativt» (2006) befriende annerledes enn de øvrige norske filmene samme sesong. «Detektiv Downs» prøver på noe norsk film sjelden gjør, nemlig å skape et univers bortenfor tradisjonell realisme. At den gjør det ved å gå til film noir, som særlig forbindes med 40-tallets krimfilm og Humphrey Bogart, er et risikabelt grep.
Særlig i Norge, hvor Erik Gustavsons «Blackout» (1986) og Eva Isaksens «Det perfekte mord» (1992) er eksempler på at slikt kan utarte til kald, tom overflatelek. Også «Detektiv Downs» leker med filmstil, fra herlig åpningsvignett som gir assosiasjoner til «Den Rosa Panter» til presentasjonen av Svein Andre Hofsø som privatdetektiv Robert Bogerud, med frakk og hatt og kontor som Bogarts Sam Spade og Philip Marlowe.
Musikken til Chris Minh Doky forsterker pastisj- og retropreget i en historie som heldigvis har mer under overflaten. Mens filmen leker med stil, er detektivens metode å spille på følelser. Privatdetektivens jakt på en forsvunnet, sleip forretningsmann som en gang var skøytekonge virker mer å være materiale for en sketsj enn en spillefilm. De mest plot-drevne krimscenene er verken særlig godt spilt eller skrevet.
Heldigvis har filmen mer å by på, nemlig humor og varme, begge deler strålende formidlet av Svein Anders Hofsø i hovedrollen. Mot slutten klarer han og Bård Breien å heve «Detektiv Downs» minst ett hakk, til en film om å være annerledes og om å bruke og stole på følelser.
Hofsøs detektiv, som også er filmens forteller, sliter med å få oppdrag, fordi folk ikke vil ansette en etterforsker med Downs syndrom. Når han omsider får sitt første oppdrag, av Liv Bernhoft Osa som femme fatale, er det ikke på tross av fordommer, men på grunn av dem. Hun vil ikke at mannen hennes skal bli funnet.
Selv om filmen har en usedvanlig hovedperson og formidler ensomhet og outsiderblikk på nordmenn drevet av karriere og penger, er den med unntak av et par scener overraskende tradisjonell i fortellergrep og historie. Den hadde kanskje tjent på å ha vært drøyere og sårere, om ikke helt ut mot Crispin Glovers film noir om en seriemorder med cerebral parese, («It Is Fine. Everything Is Fine!») som den har litt til felles med.
Scenen hvor det avsløres for hennes nærmeste at Liv Bernhoft Osa har hatt sex med den spesielle privatdetektiven, og hun prøver å si at det var fordi hun måtte, viser Bård Breiens evne til å tråkke godt i salaten som filmskaper. Når Detektiv Downs med et triumferende blikk sier: «Men du fikk orgasme!», er det ikke lenger vi som ler av han, men han som ler av oss. Og han ler best, i en ujevn film med en underlig sjarm og fin finale.
