Dette var – så langt jeg oppfatter både forfatter og forlag – boken Norge «trengte». Jeg skjønner ikke det – desto mer som den plassen allerede er opptatt av forfattere som Aage Storm Borchgrevink og minst to-tre andre, blant de nær 30-talls bøkene vi allerede har fått om 22.juli-tragedien.
I alle fall handler det som i journalistikken generelt, om distanse og nærhet samtidig. Så enkelt og så vanskelig er det, eller – som det heter i nytale - «deltakende observerende intervju». Det er den balansekunsten Christensen ikke makter. Det er desto verre etter som hele bokens innhold så sterkt lener seg mot den informasjon forfatteren fikk fra massemorderen Anders Behring Breiviks mor.
Etter som moren til massemorderen tidvis var kjent som ustabil, etter massedrapene naturlig nok enda mer, burde Christensen og forlaget vært enda mer forsiktig. Dessuten var det uomtvistelig klart at hun på dødsleiet motsatte seg at denne boken skulle utgis.
For hvem er det som eier historien om et liv – ikke de som tilhører konger, potentater, diktere, politikere og andre som er underlagt historiens og etterslektens dom, men et ganske vanlig menneske, en alminnelig husmor og tidvis hjelpepleier? Og Christensen lener seg stort sett mot den informasjonen hun har fått fra henne, og som hun altså beviselig trakk før hun døde? Forfatteren skaffet seg den informasjonen i en for objektet sårbar periode. Og hvilken relevans har det at hun som ung hver morgen måtte tømme bestemorens ufyselig fulle nattpotte, og som voksen likte å se «Hotel Cæsar»?
Har denne arven, miljøet eller oppveksten, pluss en del andre detaljer, også tilfeldig fortalt, relevans for at sønnen ble Norges største massemorder? Dessuten – og det har sterk kilde-relevans – Behring Breivik nevnte aldri hva hun eventuelt hadde betydd for at han ble massemorder.
Boken er uryddig fortalt, også kronologisk, grunn og relativt uinteressant i forhold til de aller fleste bøker som har kommet om 22. juli. Det var morens absolutt siste ønske at denne boken ikke skulle utgis – selv om hun i sin ensomhet trolig en periode hadde et behov for å betro seg til en lyttende venninne.
Bokbål kjenner vi heldigvis ikke til her i landet, og utgivelsen går sin gang. Bokhandleren i Kabul – Shah Mohammed Rais - nådde heller ikke frem i rettssystemet da han ville stoppe «sin» bok. En anke i Høyesterett er ventet.
Men ting er fortsatt uavklart: Hvem «eier» historien, Åsne Seierstad, eller i det nye tilfelle – Marit Christensen? Skjønt svaret gir vel seg selv…
Anmeldt av JOHAN O. JENSEN
Du kan lese mer om boka og saken i Adresseavisen fredag.
